Kjærlighet og konsekvenser

Den ideelle stiftelsen Aperture har nylig kjøpt permanente lokaler på gateplan på Upper West Side, etter å ha leid en mer utilgjengelig fjerde etasje i Chelsea i mange år. I åpningsutstillingen Aperture Loves New York på Columbus Avenue står bøkene i sentrum. Publikasjoner fra den store katalogen er lagt fram på bord i de to luftige salene, og langs veggene vises bilder fra bøkene, kjente verk av veletablerte fotografer sammen med nyere aktører på fotoscenen.

Kjærlighetserklæringen til byen er tydelig hos de fleste, som i Diane Arbus’ velkjente svart-hvite gatefotografier og i Ernest Coles vakre fargefotografier fra Harlem. Jeg blir stående lenge foran tenåringene hos Justine Kurland, med ansikter som er lukket for ombygging, og foran bidragene fra yngre fotografer som Ethan James Green og Tyler Mitchell, som begge har en mer forførende moteestetikk i verkene sine. Byen som fellesnevner gjør det kanskje mulig for alle disse fotografene å møtes i én og samme utstilling, for en organisasjon som ble stiftet i 1952 av fotografer, skribenter og kuratorer for å skape en «common ground for the advancement of photography».

ApertureLovesNew York, åpningsutstilling i Apertures nye lokaler. Foto: Kris Graves © Aperture.

Aperture Loves New York er kuratert av direktør Sarah Meister, som arbeidet over 25 år som kurator ved Museum of Modern Art (MoMA). Der arbeidet hun blant annet under John Szarkowski, som gjennom de jevnlige fotografiske mønstringene New Photography gjorde New York til et viktig sted for å se hvor fotografiet var på vei. Szarkowski holdt i stor grad kunstnere som arbeidet konseptuelt med fotografi – som Jeff Wall, Louise Lawler og Cindy Sherman – utenfor. Det fine med utstillingen på Aperture er mangfoldet blant fotografene som er representert.

Installasjons bilde fra Taryn Simon | Father Country I Do Love You, Solomon R. Guggenheim Museum, New York. Foto: David Heald © Solomon R. Guggenheim Foundation, New York.

I faderlandet

Etter en rask tur gjennom Central Park fortsetter jeg til Guggenheim-museet, der den ikoniske rotunden arkitekten Frank Lloyd Wright tegnet – et kunstverk i seg selv – er fylt med Taryn Simons utstilling Father Country I Do Love You. I én stor, interaktiv installasjon viser hun videoer, fotografier, tekster og skulpturer, et prosjekt som har tatt et tiår å lage, og som skildrer livet til en anonym føderal agent, fortalt i 42 fragmenterte kapitler. Simon er en kamerabasert kunstner som arbeider tverrfaglig med fotografi, tekst, bøker og installasjoner, og hun er opptatt av boken som et ledsagende verk.

Prosjektet bygger på Simons mangeårige korrespondanse og samtaler med agenten, som nå er pensjonert. Slik jeg forstår utstillingen, er den bygget som en roman: Hvert kapittel har sin egen farge og åpner med en tekst i jeg-form, i agentens stemme, skrevet av Simon på grunnlag av tekstmeldinger og besøk. Hun følger ringvirkningene etter denne mellommannen, og oppsporer vitner, nære og perifere, skyldige og uskyldige, til spionasje, konspirasjoner og vold.

Utstillingen er tilegnet Simons far, som arbeidet for den amerikanske staten og har tatt tusenvis av Kodachrome-lysbilder som kartla karrieren hans, hvert bilde med en dramatisk historie. Simon fikk aldri hele historien bak bildene før han fikk Alzheimer i 2020. I en film på museets nettsider forteller hun at han hadde sagt at Amerika er den beste historien på jorden, hvis man finner noen som kan fortelle den, og det er åpenbart den oppgaven Simon har tatt på seg.

Et stort portrett av Jodie Foster ser på meg mens jeg klikker meg gjennom de ulike sporene i lydguiden, der Foster forteller historiene bak verkene sammen med en KI-generert klone av farens stemme. Det er en vidunderlig reise opp gjennom etasjene, og jeg er glad for at det også denne gangen er laget en bok, slik at utstillingen kan utforskes videre i etterkant.

Deana Lawson, installasjonsbilde fra Edge Control, 2026. © Deana Lawson. Foto: Maris Hutchinson. Courtesy Gagosian

Under oppsyn

En buss nedover Manhattan tar meg til Deana Lawsons første separatutstilling hos Gagosian i Chelsea. I tillegg til portrettene hennes, består den av fotografier i speilrammer og nye hologrammer – med overvåkning og kontroll som tema. Galleriet følger på sitt vis opp dette ved å sette et klistremerke over kameraet på telefonene til de besøkende.

Serien Edge Control tar utgangspunkt i overvåkningsbilder, og tittelen er navnet på en hårgelé som er blant produktene som blir stjålet mest i USA i dag. Bildene er teipet opp i vinduer og ved inngangen til skjønnhetsbutikker over hele USA, og hun skjuler identiteten til dem som er avbildet. Lawson er fascinert av overvåkningsbildenes estetikk, og verkene ser nærmere på hva skjønnhetsprodukter betyr og muliggjør i et senkapitalistisk samfunn, noe utstillingsteksten forklarer. Hologrammene er innkapslet i flere lag glass og er ment som en forlengelse av serien. De er delvis inspirert av Philip K. Dicks roman A Scanner Darkly fra 1977, der såkalte «scramble suits» skjuler identiteten til den som bærer dem.

Det blir likevel de tradisjonelle iscenesatte portrettene hennes som gjør noe med meg i denne utstillingen. Lawson utfordrer de vante framstillingene av svarte menneskers liv. Hun portretterer både bekjente og fremmede hun møter på gaten, i iscenesettelser som er et speil av hverdagen, men også en gjenskaping av en følelse. I verket Vine, der en ung mann står foran en slyngplante, gjør det vondt. Kamuflasjebuksen går i ett med den grønne slyngplanten bak ham, ryggen er rak, og han ser rolig inn i linsen, men følelsen av at han er fanget, forlater meg ikke.

På vei ut tar jeg klistremerket av mobilkameraet og tenker på hvor lite vi kan kontrollere, uansett hvor mye vi prøver. Simon fikk aldri farens hele historie, og hos Lawson rår vi ikke engang over vårt eget bilde. Likevel er det kjærligheten til bildet som blir stående: til byen hos Aperture, til en far hos Simon og til menneskene foran Lawsons kamera.

Deana Lawson, Vine, 2026 © Deana Lawson. Courtesy kunstneren og Gagosian