Kort om: Lena Cronqvist, Skyddsängeln, 2010.

Udiskutabelt forankret i den figurative tradisjonen, Cronqvist hadde et fremoverlent forhold til maleriets historie, og fant forbindelser og forbilder hos alt fra Giotto, Masaccio til Edvard Munch og Francis Bacon. Men syntetiseringen av denne inspirasjonen produserte en billedverden med utvetydig signaturkraft. Du lurer aldri på om det er et Cronqvist-maleri du ser på.  

Ungjenter, morskap, død og psykisk uhelse tilhører Cronqvists temakrets og grammatikk, som hun terpet på, ja nært sagt hakket seg inn i. Cronqvists fødselspsykose i 1969 er en av kunstnerskapets kjente detaljer og forble gjennomgangstema i bildene over flere årtier. I det hele tatt er det for mange de ubehagelige og tvetydige lesningene av disse erfaringene – et mor-og-barn-bilde av Cronqvist antyder at grensen mellom å amme og å fortære barnet er kort – som definerer nervekraften i Cronqvists malerier. I dette formatet kommer disse til syne på en klarere og mer mer umiddelbar måte enn i skulpturene og billedteppene.  

Etter forfatterektemannen Göran Tunströms bortgang i 2000 vender Cronqvist blikket mer og mer mot seg selv. Skyddsängeln blir et nakent eksempel på dette. Håpet, kanskje, om et nærvær i stillheten etterpå. Uten denne engleskikkelsen, som nettopp ikke er helt menneske, men et slags bindeledd mellom to virkeligheter, ville mørket som omgir kvinnefiguren, tydelig Cronqvist selv, blitt altoppslukende; maleriet som sort hull. Man kunne tenkt på siste strofe i W. H. Audens «Funeral Blues»: “The stars are not wanted now: put out every one;/Pack up the moon and dismantle the sun;/Pour away the ocean and sweep up the wood;/ For nothing now can ever come to any good.” Dette er et bilde som i hvert fall ikke enda har gitt seg til en slik resignasjon.  

Men Cronqvist forsyner seg fascinerende, slik hun gjør i flere bilder, som f.eks. Parasollpromenad (Giottos änglar), av samtalene med Giotto di Bondone (1266/67–1337) – ofte omtalt som renessansens farsfigur. Hans ennå flate, stiliserte, men like fullt mer naturaliserende modellering av verden, og ikke minst kroppen i verden, blir matrise for Cronqvists forsøk på å forene to formidiomer; det førmoderne fresko- og tempera-bildet og det moderne 1900-tallets-maleriet. For modernismens figurative maleri ble nettopp 13- og 1400-tallets-maleriet viktig; Gustav Klimt, Paul Gaugin, Maurice Denis, Paul Serusier, men også Munch og Matisse, fant materiale og føringer hos kunstnere som Giotto, Masacci, Paolo Uccello og Piero della Francesca. Hos Cronqvist møtes disse to verdenene med et delvis lekent, delvis sorgtungt uttrykk. «Do not go gentle into that goodnight», skrev Dylan Thomas, selv om kunstneren her virker å være i tvil om det i det hele tatt er verdt å «rage, rage against the dying of the light», eller å stilltiende akseptere lysene som slukner rundt oss, sekund for sekund. Men i siste hånd, ja nesten siste sekund, preges bildet av en mulighet, et potensielt nærvær, en uforsont intimitet, en ennå ikke avklart idé om hva man, mot slutten av dette kanskje ene lille livet, kan tillate seg, kan våge, å håpe på.