Kunsthistorikere i kunstmuseers ledelse

I kunstmuseer der kunsthistorikere og kunsthistorisk tenkning mangler i ledelsen, vil slike mangler forventes å komme til uttrykk i mangel på kunsthistorisk refleksjon i samlingspresentasjon og museumsbygningers arkitektur. Tilsvarende vil andre typer lederes tenkning komme til uttrykk, avhengig av ledernes faglige profil.  

Det er lett å kontrollere om det stemmer i to kunstmuseer, begge med nye bygninger og nye faste presentasjoner av kjernen i sine samlinger: Munchmuseet og Nasjonalmuseet for kunst, arkitektur og design. Slik de står i dag er begge, både med lokalisering, bygning og basisutstillinger, resultater av vedtak fattet av politiske, økonomiske og administrative hensyn, og ikke av en kunsthistorisk strategi. 

Et eksempel på en kunsthistorikers strategi var da kunsthistoriker og direktør Knut Berg ved Nasjonalgalleriet fikk løst ut samtidskunsten fra Nasjonalgalleriets forvaltning og plassert den som en selvstendig kunsthistorikerledet institusjon i gamle Norges Bank. 

Dagens Nasjonalmuseet for kunst, arkitektur og design er med hensyn til både dagens lokalisering og samlingspresentasjon et produkt av en kulturpolitisk bestemt samlokalisering og administrativ konsolidering av fire kunsthistorikerledede museer med helt ulike samlinger: Nasjonalgalleriet, Kunstindustrimuseet, Museet for Samtidskunst og Arkitekturmuseet. De fleste kunsthistorikere motsatte seg sammenslåingen. Fire lederstillinger for kunsthistorikere forsvant, og med det også et rekrutteringsgrunnlag for de faglig sett mest kvalifiserte kunsthistorikere som toppleder for den konsoliderte enheten.  

Det som ble slått sammen var ikke kunsthistoriske samlinger, men institusjoner, for det var lettere å gjennomføre politisk og administrativt. En sterk kunsthistorisk strategi ville vært å skape en felles institusjon for norsk billedkunsts historie fra vikingtid til i dag. I dag presenterer Nasjonalmuseet en basisutstilling for norsk billedkunsts historie som om den begynner med Johannes Flintoe rundt 1820. Hele vikingetidens, middelalderens og 16-1700-tallets rike norske billedkunst befinner seg i andre museers samlinger.  

Det kanskje viktigste utrykket for kunsthistoriefagets svekkede posisjon og forvaltningsmessige hensyns styrke, er at det fremste spesialbygget for norsk billedkunsthistorie, Nasjonalgalleriet, i forbindelse med konsolideringen ble tatt ut fra Nasjonalmuseets ansvarsportefølje. Ingen annen bygning i Norge er så nært knyttet til norsk kunsthistorie og så skreddersydd for å vise hele den førkontemporære kunsten. Her virket i mange år to av de fremste kunsthistoriske strategene i Norge som direktører, Jens Thiis og Knut Berg. Nasjonalgalleriets skjebne er som en dokumentasjon av kunsthistorikernes svekkelse og kulturbyråkratiets styrkelse. 

Et annet åpenbart eksempel på manglende kunsthistorisk refleksjon og formidling er Munchmuseets presentasjon av Edvard Munch i basisutstillingen i 4. etasje. Den er uten kunsthistoriske referanser til det som har gjort Edvard Munchs kunst internasjonalt kjent, og det som har berettiget bygget. Utstillingen er ikke-opplysende og kunsthistorisk unnvikende, og det er også dens erklærte formål. Munchmuseet overlater til Nasjonalmuseet å holde frem Edvard Munchs kunst som noe internasjonalt og kunsthistorisk enestående, og å gjøre besøket til sitt eget bygg interessant. 

Selve bygningen med sin ekstreme tårnløsning møtte sterk kunsthistorisk motstand allerede fra den var på tegnebrettet, men den var forgjeves i møte med politisk-kommersielle ønsker om et «signalbygg» i havneområdet. Med samme gunstige arealnyttelse som det flatere Nasjonalmuseet kunne det ha spart et areale tilsvarende over tre av dagens etasjer, som hverken kommer de ansatte kunsthistorikere, Munchs kunstverk eller publikum til gode. Den bygningsmessige drift blir uforholdsmessig kostbar, til ugunst for den del av budsjettet som skal anvendes til kunsthistoriske oppgaver. Nå forsøkes Munchmuseet styrket med ledere som sikkert kan styrke museet som destinasjon for turister fra inn- og utland, men som ikke kan formidle den internasjonale betydningen av Edvard Munchs verk som utgjør grunnlaget for at de kommer dit. Det må andre kunstmuseer gjøre. Munchmuseet styres mot å bli kunsthistorisk betydningsløst. 

I sin posthumt utgitte essaysamling skriver Stian Grøgaard i essayet «Kvalitet under reformbyråkratiet» om de siste årenes omorganiseringer av kulturinstitusjoner at de «har underkjent grunnleggende trekk ved faglært arbeid.» Kunsthistorikeres tapende innflytelse over kunsthistoriske institusjoner er et trekk ved det Grøgaard observerte. Han så at «administrasjonen av andres arbeid» nå er «blitt et eget fag som heter «ledelse»». På innsiden av kulturinstitusjoner er «fagfolk blitt løsarbeidere i en institusjon hvor kunnskapen organiseres av fremmed kunnskap».¹

¹ Sitatene er fra Grøgaard, Stian (2023) Kvalitet under reformbyråkratiet, i Romantiske essays, Forlaget Oktober. Først publisert i Eliassen, Knut Ove og Øivind Prytz (red.) 2016 Kvalitetsforståelser. Kvalitetsbegrepet i samtidens kunst og kultur, Kulturrådet.