En ny museumsvirkelighet?

Står vi overfor en «ny virkelighet» som stiller nye krav til hvordan vi bemanner kunstmuseene, der den kunsthistoriske kompetanse ikke lenger kreves på toppen?

Diskusjonen i den senere tid om ansettelse av avdelingsdirektører ved Munchmuseet, kan tyde på at noen mener det. Et intervju i Morgenbladet med Kasper Teglgaard Koch, avdelingsdirektør utstilling og samling, innleder med at han «mener kritikerne ikke forstår den nye museumsvirkeligheten» (17.08.2023).

Påstanden blir lagt i munnen på intervjuobjektet, men etter å ha lest intervjuet, skjønner jeg ikke annet enn at dette er noe Morgenbladet mener og ikke direktøren. Han fremstår som en omsorgsfull leder som ikke søker konfrontasjon og kanskje mener at de fleste konflikter kan løses gjennom dialog over en kopp kaffe og for alt i verden vil unngå å krenke verken ung eller gammel. Men det gir ingen grunn til å legge påstanden om at vi står overfor en «ny museumsvirkelighet» i møllposen. Stemmer den, og hva er i tilfelle konsekvensene for organiseringen av museene i denne «nye virkeligheten»?

En gang sto samlingen og arbeidet med den i fokus
Vi kan spørre om det noen gang fantes en «gammel museumsvirkelighet» og hvordan den i så fall så ut? Et bud på det er at kunstmuseer oppstår som en del av det moderne samfunns spesialisering. Et redskap til å forme menneskene i et bilde bygget på utforskning av kulturer, kulturforskjeller og samfunn knyttet til 1700-tallets opplysningstanker. Samt fremveksten av en demokratisk samfunnsorden som åpnet opp konger, keisere og pavens skattkamre for folket. Ved siden av rollen som en av de bærende institusjoner i en demokratisk samfunnsorden, har diskusjonen gått om hva man skal samle på, hvem som skal bestemme og hva som er god praksis i museene. Blant institusjonstyper hadde kunstmuseene en særlig status. En gang omkring 1980, kunne en ung student sette seg ned mann til mann med en museumsdirektør – de var stort sett menn den gangen, på det punktet har det skjedd et paradigmeskifte. Direktøren kunne fortelle at kjernen i kunstmuseets virksomhet var samlingen, forskningen på den, presentasjonen og formidlingen – i den rekkefølgen. Kunsten som var på veggene, representerte det ypperste i kulturen og var et forbilde for hva et menneske kunne yte kunstnerisk. Det var samlingen og arbeidet med den som sto i fokus. Formidlingen skulle presentere fakta, tolkninger og vurderinger i form av en engasjerende og gjerne underholdende fortelling. Museumspolitikk var et internt anliggende, der første bud var at politikere og offentlig ansatte byråkrater skulle holde fingrene av fatet. 

Mange mener kanskje at denne fortellingen i stor grad passer med hensyn til hvordan mange museer, for eksempel Nasjonalmuseet, fortsatt fungerer. Men fortellingen stemmer altså ikke med den «nye museumsvirkeligheten». Hvordan ser den ut?

I den «nye museumsvirkeligheten» behøver et kunstmuseum strengt tatt ikke ha noen samling, for det er ikke gjenstandene som utgjør kjernen i virksomheten, men presentasjonen av dem – i form av ulike produkter som er rettet mot ulike brukergrupper.

En typisk «mission statement» kan lyde: «Vårt formål er å knytte sammen samfunn, mennesker og kulturer gjennom opplevelsen av kunst». Kunstverket inngår som en råvare som blir raffinert gjennom en rekke ledd frem til ulike produktkategorier, der utstillingen er et virkemiddel til en opplevelse. Det er opplevelsen som er omdreiningspunktet. I en slik «ny museumsvirkelighet» kan ulike fag delta i utformingen av de ulike produktkategoriene og bidrar inn i et teamarbeid, gjerne i dialog med brukerne. Om gjenstanden skal inngå i utstillingen er ikke sikkert. Man kan lage utstillinger basert på digitalisering av gjenstandsmaterialet uten å vise «originaler». Den nye kategorien av digitale museer er på fremmarsj, og hvorfor skal ikke den enkelte få bygge sitt virtuelle museum ut fra sine ønsker og behov? I beste fall kan museets rolle bli å legge til rette og gi form til opplevelser. «Museet som ekkokammer», kan være en passende overskrift på en avhandling om dette fenomenet. Det er ganske innlysende at å lede et slikt team sammensatt av ulike kompetanser som skal utvikle og realisere produkter avstemt etter de ulike publikumssegmenter og brukergruppers behov, må ledes av personer som har den nødvendige fingerspissfølsomhet i sin omgang med mennesker. Her gjelder det å ha en rikt utrustet kasse av ledelsesverktøy for hånden. Sitter man fast i forestillinger knyttet til den «gamle museumsvirkeligheten», er det ofte en bremsekloss for kreativ tenkning og nye muligheter.  

Finnes de nye virkelighetene overhodet?
Men, finnes de «virkelighetene» som her er fortalt om, annet enn som modeller? På 1990- tallet begynte det å flomme over av forskning på museumsområdet, som yndet å fremstå som rapporter om en «ny museumsvirkelighet». Disse rapportene impliserte at museet både skulle bli «reinvented» og «revisited» med en forskning og formidling preget av «rethinking». Ifølge denne litteraturen har det vært et kappløp i museumsbransjen om å komme seg raskest mulig bort fra å være en lukket verden styrt av internt definerte idealer og prosedyrer som opprettholder stabilitet, stillstand og hierarkier. Målet er å bli en åpen og dynamisk bransje preget av flate strukturer, inkludering og dialog på kryss og tvers. Fra å organiseres i avdelinger med adskilte funksjoner og roller, er den «nye museumsvirkeligheten» karakterisert av integrasjon i team der de ulike kompetanser integreres ut fra felles visjoner og delte målsettinger. Ledelsen lytter til signaler fra både eiere og publikummere. Kritikk er en anledning til å lære og forbedre både egen innsats og organisasjonen som helhet og skal møtes med forståelse.

Velger feil vei
Det er fristende å ty til begrepet om en «ny museumsvirkelighet» som et redskap til å avfeie kritikken av nyansettelser på Munch og i andre institusjoner. I virkeligheten er det vel slik at kritikken er mer eller mindre velbegrunnet. Kjernen er at debattantene ikke deler en omforent oppfatning av hva som er «museumsvirkeligheten». Hva denne virkeligheten er, er også mindre interessant enn hva kritikerne mener den bør være.

Det er ingen grunn til å legge seg flat for en retorikk som kan skape et inntrykk av at de som er imot ikke har forstått at spillet har endret karakter. Vi har forstått, men vi deler ikke oppfatningen av at den valgte veien er den rette.