Sympatisk bekreftelse av den eksisterende norske kanon

BOK
Heinrich Nikes.
Redaksjon: Maria Knutzen, Jan Erik Paulsen, Ann Siv Falkenberg Pedersen.
Grafisk design: Pati Passero
Katalog utgitt av Trafo Kunsthall, 2023.

Det er første gang samlingen ved Dikemark navngir en kunstner i sin samling. Argumenter for å oppgi Nikes navn er at han signerte sine arbeider og at han hadde en bakgrunn som kunsthåndverker. I andre utstillinger fra samlingen har pasientene vært anonymisert eller presentert under sine kunstnerpseudonymer.

Nikes var pasient på Dikemark 1917 – 1931. Forfatterne av boken har ikke fått tilgang til pasientjournalene, og baserer sin omtale av kunstneren på offentlig tilgjengelig materiale. Rollen som psykiatrisk pasient gir begrensninger på hvordan materialet i en sykehussamling kan presenteres. I kunstmuseene er det tradisjon for å navngi kunstneren, også der det er tale om kunstnere med psykiatriske diagnoser og sykehusopphold. Eksempler på dette er Lars Hertervig, Bendik Riis, Terje Bergstad og Herleik Kristiansen som alle er innlemmet i Nasjonalmuseets samlinger. Om disse fire kunstnerne foreligger det kunsthistorisk forskning og egne monografier. En rekke kunstnere utenom de forut nevnte har for en lengre eller kortere periode vært i psykiatrisk behandling, uten at dette aspektet har vært avgjørende for deres kunstneriske status. Den psykiatriske behandlingen inngår heller ikke som et argument for at deres kunst hører hjemme i samlingene knyttet til psykiatriske institusjoner og ikke i kunstmuseer.

En dyktig kunstner
Kunsthistoriker Nils Anker skriver om oppbyggingen av Dikemark som et prosjekt som tok opp i seg tanker om psykiatrisk behandling vi kan knytte til modernitet – også med hensyn til utformingen av et arkitektonisk miljø som ramme om pasientene. Anker bidrar med et sentralt poeng i forhold til Nikes, når han peker på at Nikes innenfor rammen av denne institusjonen får utfolde seg kunstnerisk på premisser knyttet til at han var utdannet innenfor siselørfaget. Hans kunstproduksjon faller derfor heller ikke uten videre inn i kategorien «pasientkunst», slik denne vanligvis beskrives. Nikes hadde som kunsthåndverker arbeidet for gullsmedfirmaet David Andersen. Hans far hadde en viktig rolle som medarbeider knyttet til Gustav Gaudernacks emaljekunst, som regnes som sentrale arbeider innenfor norsk jugendstil med påvirkning fra japansk kunst. Et flertall av arbeidene som er gjengitt i heftet hører hjemme her og viser en dyktig og profesjonell kunstner.

Maria Knutzen, leder av Dikemark psykiatriske sykehusmuseum, gir en kort introduksjon av samlingen av pasientkunst, som teller 800 arbeider fra perioden 1920 – 50, mange av dem fra Nikes hånd. I tillegg til samlingen på Dikemark, har vi en samling av kunst av psykisk utviklingshemmede der samlingsoppdraget ligger hos Trastad Samlinger ved Sør- Troms museum. Det er det nasjonale senteret for Outsider Art. 

Kunstneren Anne Siv Falkenberg Pedersen, som var kurator for utstillingen boken ble laget til, foretar i sin artikkel en nyttig grenseoppgang mellom ulike begreper knyttet til kategoriene «pasientkunst» og «outsider kunst». Hun argumenterer for at ettersom materialgruppen knyttet til disse kategoriene blir mer kjent, er det mye som taler for at behovet for å definere kunstnerne som «andre» forsvinner, og de vil bli vist på lik linje med øvrige kunstnere innenfor kunstinstitusjonens rammer. Nikes er her interessant ved at hans verk viser stor fortrolighet med kunstpraksiser som er gjengs og bygger på en tradisjonell kunst og håndverksopplæring. Hans kunstneriske virksomhet ved sykehuset kan ha vært drevet av egen motivasjon og ikke initiert av en lege som del av en behandling. Men, hvis det er tilfelle er det forbausende at man omtrent ikke har oppsport arbeider fra hans hånd etter at han forlot Dikemark og kom i privat forpleining.

Falkenberg Pedersen skriver også om problemstillinger knyttet til det å stille psykiatriske diagnoser ut fra kunstverk. Hun fristes til å hevde at når vi ser inn i de store øynene i Nikes dekorative bilder av fisker, får vi et «blikk rett inn i et annet menneskesinn». Nikes fremstilling av stirrende blikk på både fisker og hester, er påfallende, så påstanden kan ikke uten videre avvises, men spørsmålet er om denne blikkeffekten kan knyttes til at Nikes var et psykiatrisk tilfelle, eller om han hadde en kunstnerisk evne til å formgi en slik effekt. Det å bruke øyet til å skape «blikkontakt» mellom betrakter og en aktør i et bilde, er ikke noe unikt som kan knyttes til en psykiatrisk diagnose. Nikes holder en fast hånd på tegneredskapet og hverken hans ornamenter eller figurfremstillinger er preget av noen påfallende deformasjoner eller usikkerhet i gjengivelsen av form. I det hele ligger det en utfordring i at Nikes gir inntrykk av å være en helt ordinær kunstner, i alle betydninger av ordet.

Nikes beveger seg på 1920 – tallet i retning av en form for kubistisk forenkling, som i en serie tegninger av personer i landskaper, er også dette gjort med sikker hånd. En av disse tegningene viser Dronning Maud som rir på en kubistisk hest i Slottsparken, med en elegant Kong Håkon 7 og Chr. Krohg (sic.). Denne form for dekorativ kubisme finner vi i arbeider datert 1928. Det forteller at Nikes har fått med seg at det foregikk endringer i kunsten og har fått med seg impulser som kan være hentet fra illustrasjoner i bøker og blader, eller han har besøkt utstillinger.

Dyktig, men gjennomsnittlig
Et tankevekkende aspekt ved Nikes er at vår oppfatning og vurdering av ham som kunstner, i svært liten grad knytter seg til sider ved hans kunst som lar seg relatere til hans institusjonalisering som psykiatrisk pasient. Nikes bilder imøtekommer ikke forestillinger om at kunst laget av pasienter har en tilleggsdimensjon, altså en kunst som man kan lese som uttrykk for / symptom på psykiske lidelser. Vurdert på bakgrunn av den alminnelige utvikling av kunst i norsk mellomkrigstid, fremstår Nikes som en gjennomsnittskunstner. Et sympatisk bekjentskap som ikke innbyr til en radikal omveltning av hva som inngår i den alminnelige oppfatning av en norsk kanon over tidens kunst, men heller som en supplerende bekreftelse av den.