Nytt blikk på Marc Chagall

BÆRUM, HØVIKODDEN
Marc Chagall. Verden i opprør
Henie Onstad Kunstsenter
Et samarbeidsprosjekt med Schirn Kunsthalle, Frankfurt
Kuratorer: Dr. Ilka Voermann og Caroline Ugelstad
Utstillingskatalog utgitt på Hirmer Publishers
Står til 18. juni

Marc Chagall er en av 1900-tallets mest populære kunstnere blant et bredt publikum og kunstsamlere, men i den kunsthistoriske pensumlitteraturen er han nærmest redusert til en fotnote. Den formalistiske kunstkritikkens yppersteprest Clement Greenberg fastslo i 1953 at Chagalls malerier fra 1910-20 var viktige nok til å gi ham en plass som en annenrangs maler, mens han som grafiker bare ble overgått av Picasso. I den toneangivende boken til Hal Foster og Rosalinda Krauss, Art Since 1900, Modernism, Antimodernism, Postmodernism (Thames & Hudson, 2004), verden over en pensumbok på grunnstudium i kunsthistorie, er han nevnt to steder i forbifarten. Hans rolle i kunsthistorien har vært knyttet til den tidlige fasen av hans kunst.

Chagall kom til Paris i 1911, for sent til å bli en del av den kubistiske avantgarde. Han gjør bruk av kubismen i sin nedbygging av det perspektiviske rom og henter impulser fra Matisse og ekspresjonistene til sin fargebruk. Etter opprettelsen av Sovjetunionen dannet han et folkets kunstakademi i hjembyen Vitebsk, men ble snart tilsidesatt av de mer radikale kollegaene El Lissitzky og Kazimir Malevich. Fra 1923 var han tilbake i Paris. Hva han gjør etter det har inntil nå i stor grad blitt vurdert som mindre interessant. En figurativ maler, som hviler på tradisjonelle teknikker, medier og fremstillingsformer og et litterært innhold med røtter i bibelhistorien, virker ikke som en opplagt kandidat til arbeidet med å revidere kunsthistorien.

Grunntrekkene i Chagalls kunst ble lagt før bildene i den aktuelle utstillingen ble skapt. Utstillingen på Henie Onstad Kunstsenter gir ikke noe tverrsnitt av Chagall som kunstner. Den er spisset inn mot en problematisering av hans jødiske opphav og identitet som drivkraften i hans kunstnerskap. Bildene er datert mellom 1931 og 1948. En periode som tidligere var sett på som hans svakeste – i tråd med at identitetspolitikk er blitt en motor i produksjon av utstillinger de siste tjue årene, fokuserer utstillingen på Chagalls jødiske identitet og hans fremstilling av jødenes skjebne under nasjonalsosialismen. En fremstilling som bygger videre på hans erfaringer som jøde av en lang historie knyttet til forfølgelser og fordrivelser. Temaet kunne med hell ha vært utdypet med referanser til hans tidligere og senere produksjon.

Utstillingen innleder med at Chagall besøkte Jerusalem i 1931 hvor han malte klagemuren og studier i olje og gouache på papir til sine grafiske illustrasjoner til Bibelen. Chagall skiftet oppholds- og arbeidssted flere ganger i årenes løp, noen ganger frivillig, andre ganger var han nødt. Siden 1923 var han statsløs flyktning med Nansen-pass i Frankrike. I 1939 flyktet han til USA i 1939 og vendte tilbake til Frankrike i 1948, samme år som staten Israel ble opprettet.  

I motsetning til skildringer av klassekamp, kritikk av politiske aktører som hos Pablo Picasso, Arne Ekeland og Hannah Ryggen, former Chagall hendelsene i bilder med referanse til arven etter den kristne kunstens mestre. Både tematisk og malerisk er Chagalls kunst preget av tilbakeblikk på de lange linjer i kunsthistorien. Han forener interesse for middelalderkunst med barokke trekk, folkekunst og modernisme. Den barokke impulsen hos Chagall ytrer seg i dramatiske bildevirkninger og komposisjoner der elementene hvirvler omkring på billedflaten i heftige bevegelser. Han er på sitt beste når han samler formene til organiske mønstre som omfavner figurer, landskap og gjenstander og når han lar fargene spille rått og voldsomt ut mot hverandre. Det er et ekspresjonistisk drag over hvordan penselen bevege seg nervøst omkring figurene og lys og mørke står skarpt mot hverandre. I scener med elskende, lengtende, drømmende og fordrevne mennesker viker kunstneren ikke unna nostalgi, sentimentalitet, sorg og melankoli. Dette er kunst med høy følelsesmessig temperatur. Den beveger seg fritt på tvers av sjangre, stil og symboler, og lager sine egne variasjoner etter behov. Formspråket er personlig og faller ikke inn i noen av de tydelig opptrukne stilformasjoner og retninger i tiden. Lån fra forskjellige kilder og harmonisering av motsetninger har ingen plass i modernismens stormløp mot konvensjoner. Disse estetiske grepene finner vi igjen i utstillingens tre tablåer med scener fra balletter hvor Chagall laget dekorasjoner og kostymer under sitt opphold i USA 1943-48.

Chagall kan oppleves som en moderne historiemaler når han kler tidens aktuelle hendelser i et symbolspråk med referanser til både det gamle og det nye testamentet. Den korsfestede Kristus får en hovedrolle i bilder der Chagall tar for seg fordrivelsen av jøder, krigen og utryddelsen av den jødiske befolkning i områder okkupert av Tyskland. Hans utforming av Kristus-skikkelsen som jøde, er i tråd med en forankring av Kristus som historisk person. Det vil være interessant å sette Chagalls Kristus som en forfulgt jøde opp mot fremstillingen av Kristus i den samtidige norske kirkekunsten. Den hadde en voldsom oppblomstring i den samme periode, med Henrik Sørensens blonde og nordiske Kristus.

Formulerer spenninger og traumer som fortsatt gir næring til strid
Der tidens fotografier formidler de mest bestialske og grusomme historiske hendelser i nærgående realisme, kler Chagall de konkrete historiske hendelsene i et bibelsk symbolspråk. Hans fletting av motiver hentet fra det gamle og det nye testamentet fremstår som et forsøk på å forsone jødedom og kristendom. Den søkende uro som preger utstillingen, vitner vel om at Chagall aldri falt til ro, men i større grad søkte etter en identitet, enn han fant den. Utstillingen legger grunnlaget for en revisjon av oppfatningen av Chagall som en maler av drøm og fantasi. I den aktuelle utstillingen vektlegges et perspektiv på hans kunst som løfter fram hvordan han i en form som forener det personlige med det allmenne, formulerer spenninger og traumer som har preget hele 1900-tallet og fortsatt gir næring til strid. I dette perspektivet kan denne utstillingen bli innledningen til en revurdering av Chagalls kunsthistoriske posisjon.