Hold pusten og syng!

OSLO
Basel Abbas / Ruanne Abou-Rahme
An echo buried deep deep down but calling still
Astrup Fearnley Museet
Står til 28. mai

At den geopolitiske situasjonen i Midtøsten er en tikkende bombe, og at situasjonen for palestinere er en tilsynelatende uløselig menneskerettslig floke, er ingenting nytt. Hvordan denne virkeligheten kjennes på kroppen, av de som lever med forholdene tett innpå seg, er derimot noe de færreste av oss kan forestille seg uansett på hvilken side av det politiske spekteret man hører hjemme. Kunst kan i den sammenhengen best bidra med fortolkning og abstraksjoner, som tillegg til nyhetsbildets saklige rapportering, forhåpentligvis uten å bli flatt illustrerende eller fariseisk propagandistisk på saksforholdenes vegne.

De Ramallah-bosatte kunstnerne Basel Abbas og Ruanne Abou-Rahme, begge født i 1983, er vårens satsning på Astrup Fearnley Museet med utstillingen An echo buried deep deep down but calling still. Det er en visuelt og teknologisk overveldende respons på nevnte forhold, i form av en multimedial totalinstallasjon som fyller bygget bokstavelig talt fra gulv til tak. Jeg må innrømme at jeg i utgangspunktet var avventende skeptisk før jeg entret Astrup Fearnleys romslige hovedsal under buetaket på Tjuvholmen. Kunst som holder opp engasjementet i politiske saker kan lett oppleves å gjøre seg moralsk uangripelig og endimensjonal. Abbas og Abou-Rahme er ikke synlig hemmet av problemstillingen, slik An echo buried deep deep down but calling still ganske straks får overtaket i situasjonen med et bombardement av lyd og tvetydige, bevegelige bilder.

Vertigo
Utstillingen utgjøres strengt tatt av fem verk, alle større installasjoner med det samme multimediale snittet som smelter sammen til et sammenhengende hele. Sånn sett skulle man nesten tro at utstillingen på det nærmeste er tenkt som en demonstrasjon av samtidskunstens nye betraktersituasjoner, der publikum omsluttes av flimrende bildeteknologi i mørklagte saler.

Apropos omslutte må det sies at rent utstillingsteknisk er An echo buried deep deep down but calling still en av få, kanskje den hittil eneste, som har fått den store salen i stjernearkitekt Renzo Pianos upraktiske prestisjebygg til å fungere som utstillingsrom. Det bøyde glasstaket er dekket av svart materiale. Effekten blir at de mange projeksjonene også blir speilet over hodene våre. Resultatet er mild vertigo, og en forsterket følelse av tap av selv og subjektposisjon i utstillingen.

Rykk i vinterstøl dansefot
Abbas og Abou-Rahme pøser på med inntrykk og en bildeflom som i hovedsak utgjøres av funnet materiale på internett – filmer av dansende og syngende mennesker i ulike, mer eller mindre hverdagslige situasjoner, kombinert med tekstfragmenter. Scenene utspiller seg i områder som på ulike måter er under streng militær og politisk kontroll, hvor individer og mindre samfunn bruker dansen som et siste middel for å utfolde en minimal grad av kroppslig og sosial frihet.

Videomaterialets autentiske umiddelbarhet hjelpes fram av det suggererende elektronika- og drum & bass-lydsporet som dundrer over betonggulvene og får det til å rykke i egen vinterstøl dansefot. Abbas og Abou-Rahme viser eminente ferdigheter i rytmesans og samplingteknikker, vel oppøvd i duoens studietid i London der de åpenbart har plukket opp et triks eller to på byens eksperimentelle klubbscener.

Geopolitisk åndenød
Det er særlig hovedverket i nevnte storsal som får det til å svinge og gynge. May amnesia never kiss us on the mouth er et pågående og etter hva jeg forstår konstant foranderlig verk som blir endret på i tråd med tilgjengelig materiale på nettet. Verket ble vist på Museum of Modern Art i fjor, som et foreløpig høydepunkt i duoens internasjonale karriere.

De øvrige installasjonene i utstillingen er spunnet på samme ull, og blir sånn sett litt repetitive og insisterende i formen uten å tilføre noen essensiell merverdi til helheten. Unntaket er And yet my mask is powerful Part 2, en mer nedtonet og estetisk tørr oppstilling av neolittiske masker, tørkede planter og diverse arkivmateriale som nedtegnelser over ødeleggelsene i de palestinske områdene. Rommet inviterer til en mer stillferdig kontemplering og gir et pusterom til den hektiske framstillingen av geopolitisk åndenød i rommene utenfor.