Jackson Pollocks «Forhekset skog», 1947

Jeg står på Munchmuseet og ser på Jackson Pollocks «Forhekset skog» fra 1947. Det er som en dirrende vev av linjer, streker og dråper. Komposisjonen er dominert av svart, blygrått, jordbrunt og gyllenhvitt med noen spredte flekker av skinnende burgunder. Jeg blir aldri ferdig med å se; Det er som et vakkert, rikt tonecluster som inneholder en spenning som ikke nødvendigvis krever en oppløsning. Jeg elsker Jackson Pollock!

Men hvorfor? Er han virkelig så god? Eller er det bare hans mektige heltestatus som suggererer oss til å tro nettopp det?

I TV-programmet Nytt på Nytt fredag den 17. februar spøkte Bård Tufte Johansen omkring akkurat dette. Han sammenliknet et nokså verdiløst bilde av den bedrageridømte John Erik Hedemark (alias Werner Jensen) med et Jackson Pollock-verk til flere hundre millioner. Underteksten var at begge bildene så ut som noe tilfeldig smøreri. Dette fikk meg til å tenke på hvor usedvanlig vanskelig det er å sette ord på og å definere kunstnerisk kvalitet, ikke minst når det dreier seg om abstrakt kunst. Men, la meg likevel gjøre et forsøk med utgangspunkt i det nevnte Pollock-verket. Anledningen er gyllen mens MUNCH / Munchmuseet viser utstillingen Frihetens former der, blant annet, dette maleriet inngår.  

Mens jeg står oppslukt av det gigantiske bildet, tenker jeg på hvilket enormt konvensjonsbrudd det en gang representerte. Jackson Pollock kastet vrak på både staffeli og palett. Han la de store lerretene sine på gulvet og nærmest danset rundt dem mens han dryppet og slynget maling på billedflaten. Det at prosessen slik spilte en viktig rolle, og nærmest tok form av et ritual, ga utgangspunkt for betegnelsen «Action Painting». Med modernismens abstraksjon oppsto et helt nytt ideal i maleriet. Fra renessansen hadde maleriets definerte oppgave vært å skape illusjonen av et rom, nå skulle man dyrke mediets spesifikke egenskap; dets flathet. Det å forbli i flaten, er faktisk ikke så lett. Den minste overlapp av penselstrøk kan skape illusjon av forgrunn og bakgrunn. Her var Pollock en uovertruffen mester: Han klarte gjennom sitt levende nettverk av linjer, å fremkalle en nærmest vibrerende flate av visuelle energier.

Bildene hans var så store at det ofte var vanskelig for betrakteren å overskue helheten, i stedet ble man slukt opp i bildets egen formverden. Pollock brøt også med ideen om at maleriet må forholde seg til sitt eget format. Hans bilder har ofte ingen marg eller avslutning, men fortsetter utover rammen, som et uendelig felt. Det intense formmessige nærværet i uttrykket oppveier det autoritetstapet som en slik mangel på marger ofte kan gi.

Der jeg står nærmest forhekset foran Pollocks mørke skog av linjer, spør jeg meg om det virkelig går an å kalle det en komposisjon. Her er det jo åpenbart ingen plan, han har jobbet umiddelbart og helt direkte. Men, det finnes ingenting kaotisk ved det heller. Bildet er preget av en underliggende stringens, en intuitiv formbevissthet. Hvert skritt og hver håndbevegelse er basert på et valg.  Sprutesporene som danner det flimrende nettverket av streker, er ikke resultat av likegyldige håndbevegelser, men springer ut av en intens, konsentrert tilstedeværelse.

Hvis du var blant de som satt den fredagskvelden og ristet oppgitt på hodet og konkluderte med at Jackson Pollock er skikkelig oppskrytt, så vil jeg oppfordre deg til å ta en tur til  MUNCH / Munchmuseet og se grundig på «Forhekset skog». Sammenlikningen med Werner Jensen får du (heldigvis) ikke der, men det er nok av noe mindre briljante abstrakte kunstnere å sammenlikne med. Jeg tror du vil se at det som på TV-skjermen, eller slik du har sett det i en bok, kanskje så ut som kraftløst kludder, har en nerve og en energi som rettferdiggjør Pollocks mektige posisjon i den moderne kunstens historie.