Om Nidarosdomen

Jeg liker å tenke på hvordan Nidarosdomen ville sett ut hvis man for drøye 150 år siden hadde latt være å gjenoppbygge den. Sett at man bare hadde latt den stå der som en mektig rest av historie midt i Trondheim sentrum. Regn ville vætet de vakre buegangene og søylerekkene, hvis man da ikke som på Hamar hadde spent en glassdom [red. glasskuppel] over. Det ville vært en enorm ruin, men ikke noe intakt kirkerom som kunne danne ramme omkring kongelige vielser og kroninger. På den annen side ville kanskje ruinen hatt mer å fortelle oss om hvordan den gamle kristkirken så ut den gangen i middelalderen, da den gikk under det høystemt navnet «Cor Norvegiae», Norges hjerte, og var et av de mest populære pilegrimsmålene i Europa.

I dag er Nidarosdomen er et praktfullt flettverk av fortid og nåtid; en virkelig og en forestilt middelalder. Etter sigende var domen plassert over den hellige Olavs grav. Opprinnelig ble det reist en liten trekirke på stedet, før Olav Kyrre oppførte den romanske kristkirken på slutten av 1000-tallet. Selve katedralen skal ha vokst frem oppå denne gjennom 11- og 1200-tallet, og skal ha stått ferdig rundt 1300. Men når kan man egentlig si at en katedral er ferdig? Nidarosdomen ble skadet gjennom utallige branner, og sto i lengre perioder og forfalt. Den ble stadig restaurert og omformet i takt med tidens skiftende stilidealer: Ved reformasjonen ble den ribbet og forenklet, med barokken fikk den en pompøs hette over oktogonen. Da den store restaureringen startet i 1869 var siktemålet å bringe den tilbake til sitt middelalderske utseende. Men ingen visste jo hvordan det var.

Den kostbare rekonstruksjonen var en del av nasjonsbyggingen i Norge. Interessant nok ble «Norges hjerte» gjenskapt i en blanding av engelsk og fransk gotikk. Mest sannsynlig var den opprinnelige katedralen også preget av ulik stilimport.

Som de fleste andre katedraler rundt om i verden er Nidarosdomen oppført gjennom flere århundrer. Mye av arkitekturen er preget av engelsk unggotikk, men i tverrskipet, som er den eldste delen av kirken, finner vi også rundbuede romanske stilelementer, som klinger vakkert sammen de spisse gotiske buene. Selv om de fem bevarte fasadeskulpturene, som nå vises i erkebispegården, var i en svært dårlig forfatning, er det lett å se at de bærer preg av en fransk innflytelse. Her minner formspråket om skulpturene som pryder Reimskatedralen – Notre-Dame de Reims i Frankrike. Slik vestfronten på Nidarosdomen ser ut i dag, er den formgitt etter engelsk forbilde med en karakteristisk skjermfasade, men med det franskinspirerte rosevinduet over inngangsportalen.

De aller fleste skulpturene er modellert og hugget på 1900-tallet. Mange norske, moderne skulptører var med på å utforme fasaden, ikke minst spilte Gustav Vigeland en sentral rolle her. Gjennom 17 år skapte han skulpturer, der han etterstrebet et genuint, inderliggjort gotisk uttrykk. Men også en erkemodernist som Arnold Haukeland, som vi forbinder med et nonfigurativt formspråk, fikk bidra i restaureringsarbeidet. Skulpturen Håp på vestfronten er det han som har skapt. Da Kristoffer Leirdal på 1960-tallet utformet Sankt Mikael som troner på toppen av nordre vesttårn, lot han erkeengelen få Bob Dylans ansiktstrekk.

Nidarosdomen bærer med andre ord på både moderne og eldgamle hemmeligheter. Enten man er opptatt av det guddommelige eller det arkitektoniske, kan man finne stor glede ved å sette seg ned i den praktfulle katedralen, for å oppleve rommet, meditere, be eller bare tenke.