Edvard Munchs Skrik

Edvard Munch: Skrik, 1893, tempera og fettstift på papplate. Foto: Nasjonalmuseet/ Børre Høstland

Det har nå gått et år siden Russland innledet sin brutale angrepskrig i Ukraina. I den anledning vil jeg hente frem ett av kunsthistoriens mest ikoniske motiver, nemlig Munchs Skrik: Som et krigens fortvilelseshyl, et skrik om hjelp og et rop for fred.  

Da Munch malte bildet handlet det imidlertid om noe helt annet; nemlig om ensom angst, og det sprang ut av en personlig opplevelse: Munch forteller at han så solnedgangen som blod og sverd over fjorden, og at han følte det «... som et uendelig skrik gjennom naturen.»[1]

Med bildet blottstiller ikke bare Munch seg selv og sin egen livsangst, han vekker også en dyp og ubekvem følelse i betrakteren. Bildets virkning springer ut av det komposisjonelle så vel som koloristiske uttrykket. Munchs maleri avbilder ikke bare et skrik, hele bildet skriker med sine skingrende farger, sine vibrerende penselstrøk som kan få oss til å tenke på lydbølger. Også det sugende, destabiliserende diagonalperspektivet skriker mot oss. Ett annet effektivt angstfremmende grep er bildets oppløsning av lovmessigheter: Den stofflige menneskekroppen er blitt immateriell, mens himmelen og fjorden er stivnet til noe hardt og statisk. Landskapet i bakgrunnen ser ut til å være i evig, svimlende, bølgende bevegelse. Og nettopp slik kan det oppleves når man har angst, som om virkeligheten fremstår fremmed og uhyggesvanger.

Jeg har ofte irritert meg over bruken av Skrik, alle disse meningsløse spin-off-produktene som skapes og spres, fra musematter, T-skjorter, vesker, dagbøker til oppblåsbare figurer. På filmplakaten til «Hjemme alene» ble selve posituren brukt, og i «Scream»-filmene ble det fordreide, skrikende ansiktet forvandlet til en uhyggelig maske.   

Men uten å tenke så mye over det, har jeg faktisk brukt motivet på en liknende måte selv. For eksempel har jeg flere ganger laget bursdagskort basert på skrik, med en snakkeboble med jubilantens alder. Og i kalenderen min har jeg i årevis med et raskt tegnet skrik-piktogram markert noe ubehagelig eller noe jeg gruer meg til. Det at vi så lett griper til nettopp dette motivet, forteller oss noe om den enkle styrken i uttrykket. Det handler ikke bare det fremmedgjorte, moderne menneskets individualiserte angst, ei heller om Munchs private opplevelse i Ekebergåsen en aften i 1890-årene: Det er et evig primalskrik og en rystende påminnelse om at livet kun er et hastig glimt i et uendelig mørke. Samtidig som det altså er et motiv det er usedvanlig lett å dikte nye følelser inn i: Som forventning, spenning, frykt og sorg. I Munchmuseet finnes det tre versjoner av motivet utstilt permanent i skap som åpnes og lukkes, slik at bare en versjon vises av gangen. I Nasjonalmuseet troner den fjerde versjonen sammen med andre verk fra Munchs livsfrise. Hver gang jeg står foran ett av disse bildene blir jeg klar over at den omfattende bruken av motivet ikke er noe å bekymre seg for; Munchs mektige skrik lar seg ikke stilne eller ødelegge: Det har fortsatt en usedvanlig rå kraft og friskhet.

[1] Stang, Ragna (1982): Edvard Munch: Mennesket og kunstneren, s. 90.
https://www.munchmuseet.no/skrik/video-om-munchs-skrik-tekst/

    Stikkord