fbpx Kort om Máret Ánne Sara: «Pile o´ Sápmi Supreme», 2017

Kort om Máret Ánne Sara: «Pile o´ Sápmi Supreme», 2017

Máret Ánne Sara: Pile o´ Sápmi Supreme, 2017. Foto: Matti Aikio.  

Máret Ánne Saras mektige hodeskalleteppe har nå fått en permanent hedersplass i det nye Nasjonalmuseet. Det er det første du ser når du kommer inn i foajeen. Du kan til og med studere det før du har løst billett. 

På Documenta i Kassel i 2017 er det ett verk som gjør et spesielt sterkt inntrykk på meg: Det er det vakre og brutale «Pile o´ Sápmi Supreme» skapt av den samiske kunstneren Máret Ánne Sara (f.1983). Ved første øyekast tar jeg det for å være et grovt tekstilarbeid. Men når jeg kommer nærmere ser jeg at det 400 reinsdyrhodeskaller, hver av dem med et kulehull i pannen. Dette uttrykket er skapt som en kunstnerisk protest mot myndighetenes pålegg om nedslaktning av reinsdyrbestandene i Finnmark. Myndighetene mente at det var blitt for mange dyr for beitearealet og påla reinsdyrholderne å bli enige om en nedslaktningsplan seg imellom. Ikke underlig ble det vanskelig å komme til en slik enighet, og da besluttet myndighetene at hver eneste flokk skulle reduseres med det samme antallet dyr. For de med en liten bestand, slik som kunstnerens egen bror, er dette selvsagt dramatisk. For ham betyr det konkurs. Han går til rettsak i 2016 og utenfor rettslokalet skaper søsteren hans en spektakulær haug av hundrevis av reinsdyrkadavre. Dette uttrykket, men også tittelen Pile o´ Sápmi Supreme referer direkte til Pile o´ bones; det ikoniske berget av bøffellevninger etter nybyggernes nedslaktning i Amerika på slutten av 1800-tallet.

Og parallellene er dessverre iøynefallende: Gjennom å frata urbefolkningen livsgrunnlaget, kan man fordrive dem og ta kontroll over området. Her vever Máret Ánne Sara sin egen familiefortelling sammen med en større undertrykkelses- og kolonialiseringshistorie. Det vakre verket viser det norske demokratiets fordekte kolonialisering. Med hodeskalleteppet videreutvikler og spissformulerer Sara denne samme protesten som i det veldige fjellet av blodige kadavre.

For reineierne handler det ikke kun om tap av inntekt. Samene har ikke det samme instrumentelle forholdet til dyrene som det som preger de vestlige samfunnene for øvrig. Reinsdyret er ikke ensbetydende med mat eller penger: For en reinsame er dyret mye mer, det er selve livet, håpet og fremtiden.