Kort innføring i «En divas død», 2008, av Marlene Dumas

Det detaljert utpenslede øret blir som et dirrende spenningspunkt i bildet. Marlene Dumas: Dead Marilyn, 2008
Kravis Collection. © Marlene Dumas Foto: Peter Cox, Eindhoven   

VENEZIA, Italia
Palazzo Grassi
Marlene Dumas: Dead Marilyn, 2008
Olje på lerret
Verk vises på utstillingen: Marlene Dumas: OPEN-END
Står til 8. januar 2023

Jeg husker jeg så Marlene Dumas maleri Dead Marilyn for første gang på Stedelijk Museum i Amsterdam i 2014. Det gjorde et sterkt inntrykk på meg. Jeg sto lenge og stirret på dette blekblå bildet av det ikoniske filmstjernefjeset forvandlet til en stivnet ugjenkjennelig maske, allerede med dødens dystre kjennetegn. Da jeg i sommer, åtte år senere sto foran det samme bilde, i Palazzo Grassi i Venezia, hadde jeg helt glemt hvor vakkert, heslig og gripende det var.

Den Amsterdam-baserte, sørafrikanske kunstneren Marlene Dumas (f. 1953) er regnet som en av de mest innflytelsesrike nålevende kunstnere. Hennes bildeunivers er preget av et veldig mørke. På lerretet maner hun frem angst, raseri, tøylesløst begjær og ømhet. Hun er både opptatt av evige eksistensielle problemstillinger, men også mer aktuelle politiske spørsmål. Gjennom hele sin karriere har hun vekket sterke reaksjoner, for eksempel gjennom erotiserte bilder av Kristus, eller skildringer av barn, ikke som uskyldsrene vesener, men som begjærsdrevne individer, med et uhyggesvangert mørke i blikket.

Jeg vet ikke hvorfor akkurat Dead Marilyn-bildet griper meg på en slik måte. Egentlig er det et ganske atypisk Dumas-portrett, og kanskje ikke en gang blant hennes beste.  Hennes suverene styrke ligger nemlig i skildringen av noe sjelelig som reflekteres i blikket; hun er en mester i å male øyne breddfulle av hemmelig angst, lyst eller fortvilelse. I mange av ansiktene gir hun blikket liv ved å la det ene øye stirre utover, og det andre innover. Den døde divaens øyne er selvsagt lukket. Vi ser henne i profil. Her er det ikke mye glamour tilbake: Skjemmet av blåmerker og bloduttredelser ser Monroe ut som hun er langt eldre enn de skarve 36 år hun var da hun valgte å ta sitt eget liv. Dumas maleri er basert på det berømte obduksjonsfotografiet som av en eller annen grunn fant veien ut i offentligheten. I sarte blåtoner fra dyp ultramarin til lys fiolett, blågrå og turkis fremkaller hun den bleke, kalde huden, de mørke skyggene rundt de store øyelokkene, den klare pannen og det tilbakestrøkne, litt fuktige, blonde håret. Deler av bildet flyter ut i et nesten akvarell-aktig uttrykk. Bloduttredelsene i ansiktet hennes stiger frem som fuktige flekker tilsynelatende malt vått i vått med hastig pensel. Nesen er ikke helt tydelig definert, mens øret er penslet ut i hver minste detalj. Av en eller annen grunn blir dette øret et dirrende spenningspunkt i bildet.

Kanskje ryster og griper maleriet meg fordi det skildrer det feterte individet som kollapser under vekten av sin egen berømmelse. Eller kanskje fordi det er et vanitas-motiv, en dødspåminnelse, som ikke handler om verken forfall og aldring, men om menneskets iboende hang til selvdestruksjon. Dessuten er det vel noe sjokkerende i å se nettopp henne; det tidløse, udødelige bildet på skjønnhet og sensualitet som et flekkete, ugjenkjennelig lik. Marlene Dumas malte Dead Marilyn i 2008, kort etter at hennes egen mor gikk bort. Frem til 8. januar 2023 kan du se det som del av den store Marlene Dumas-utstillingen, Open-end, i Palazzo Grassi i Venezia.

Stikkord