Identitetskart

Hans Ragnar Mathisen
Kartografen
Oslo Kunstforening

Utstillingen står til 20.6.21.

Noen ganger er jeg litt i tvil når jeg skriver om samisk kunst: Skal jeg hver gang tematisere det samiske, eller blir det litt som å skrive om «kvinnelige kunstnere»? Ønsker ikke også en kunstner med urfolkbakgrunn å få lov til å bare være en kunstner, uten å få sin herkomst klebet på som en evig merkelapp?

Kunst gjennomsyret av identitetssøken

Dette grubler jeg på der jeg går omkring i Oslo Kunstforening for å se utstillingen Kartografen med verk av Elle-Hánsa (Hans Ragnar Mathisen) som har tatt kunstnernavnet Keviselie. Jeg konkluderer med at den norske undertrykkelsesfortellingen fortsatt er så fersk at vi ikke kan forbigå den i taushet. Dessuten er identitet og kulturell forankring problemstillinger som står svært sentralt i kunstprosjektet til mange av de samiske kunstnerne. Dette gjelder i høyeste grad også Mathisen. Som en kunstner med samisk bakgrunn oppdratt av ikke-samer er hans kunst gjennomsyret av en identitetssøken. Vi liker ikke å tenke på Norge som noen kolonimakt, men det er et faktum at staten har kolonialisert et annet folk, tvunget på dem norsk kultur og norsk språk. Det er ikke mer enn drøye 20 år siden Kong Harald ba om forlatelse for de norske myndigheters overgrep mot det samiske folket. At det skulle gå så lang tid er og blir en skamplett på den norske stats etiske rulleblad.

Gammelt maktspråk

Jeg så Hans Ragnar Mathisens detaljerte håndtegnede kart for første gang i 2017, på documenta 14 i Kassel. De fascinerte meg fordi de var så vakre og forseggjorte, og så spekket med prosaisk informasjon, blandet med eldgamle symboler. I flere av kartene dukker figurer som minner om helleristninger opp, hentet fra de samiske sjamantrommene, men også fargeblyanttegninger av reinsdyr, fugler og mennesker.

En annen ting jeg merket meg var at de skilte seg tydelig fra de offisielle kartene av dette området i nord: her risser han opp et annet etnisk og kulturelt felleskap på tvers av de nasjonale landegrensene.

Slik sett kan prosjektet få oss til å tenke på kart som fenomen. Kart betraktes gjerne som en objektiv sannhet; en nøytral topografisk avbildning, men kart er også ideologiske og politiske. Det å skape et kart, definere hvor grensen skal gå, er en uhyre ladet gest, et gammelt maktspråk som referer til kolonialismen. I kartene som fyller hele den innerste salen i Oslo Kunstforening kan jeg lese gamle stedsnavn som ikke lenger er i bruk. I Marek Ranis 50 minutter lange film reflekterer kunstneren selv blant annet omkring dette. Kanskje er vi i ferd med å glemme de gamle navnene fordi vi beveger oss stadig raskere gjennom landskapet? Når vi flytter oss fra A til B på snøskuter eller i bil, så bryr vi oss ikke så mye om hva det lille høydedraget eller dalføret vi kjører forbi heter. Det viktige er at vi kjenner navnet på det stedet vi forlot, og det stedet vi skal til. Når vi leser samiske stedsnavn som Romsa eller Kárášjoga, så er det klanglige og språklige uttrykk som kanskje bærer på litt andre meningsnyanser enn det forenklede og norske variantene Tromsø og Karasjok. Her viser Mathisen til en språklig del av historien som er i ferd med å gå tapt, og et element av fornorskning som fortsatt lever i beste velgående. Mathisens kart referer også til spørsmål knyttet til migrasjon og til utnyttelse av naturressurser.