fbpx Mer av det samme

Mer av det samme

Installasjonsbilde fra Paul McCarthys utstilling Painted Pirate Heads, som vises i Peder Lunds galleri nå. McCarthy raljerer med hvordan pirater har blitt barnevennlig underholdning.  Kreditering: Gjengitt med tillatelse fra kunstneren og Peder Lund. 
Foto: Uli Holz © Peder Lund.
McCarthy fortsetter sin seilas inn i kritikken av overfladiske idealer med vante virkemidler, men hakket mer tilpasset markedet og kunstens ønske om ferdigfordøyde opprørsbilder.

Oslo
Paul McCarthy
Painted Pirate Heads
Peder Lund
Utstillingen står til 4 september

Helt fra begynnelsen av sin karriere har Paul McCarthy hamret løs på tilstivnede begreper om hva som er normalt og ikke. Besteborgerlig moral og snusfornuft kvernes i stykker i performance-forestillinger, installasjoner og skulpturer som snur de vanlige hierarkiene på hodet. Ofte er det en nærmest barnlig lek-impuls som styrer showet, men maktkritikken bryter gjennom, og gjør vondt, når den voksne virkelighetens brutalitet med all sin blod og gørr lekker gjennom lekens «uskyldsrene» overflate.

Slik også på utstillingen med hans nye skulpturer på Peder Lund.

Paul McCarthys verk Captain Dick Hat, 2010/2017, emaljemaling, bronse. Sjørøvere blir liksom ikke like tøffe med penishatt.
Kreditering: Gjengitt med tillatelse fra kunstneren og Peder Lund. 
Foto: Uli Holz © Peder Lund.

Vold som underholdning

Her er utgangspunktet pirater og hvordan de har blitt en slags godmodige underholdningsfigurer uten særlig kontakt med den brutalitet som opprinnelig – og fortsatt – preger piratenes virkelighet. En verden av drap og plyndring transformeres til snill Disney-underholdning eller morsomme filmer tilpasset barn som Pirates of the Caribbean-filmene eller – for å ta et eksempel herfra – kaptein Sabeltann-produktene.
McCarthys justerer bildet ved å gjeninnføre den brutaliteten som gikk tapt ved å la de godmodige sjørøverfjesene sprekke opp i væskende sår, utvekster og maltrakterte hoder. Piratene har fått piper, kikkerter og peniser stukket inn i synet, mens det tyter avføring ut av skakke og rare piratfjes. Det er mye humor her, selvsagt, for eksempel Captain Dick Hat (2010/2017) hvor en sjørøver har en kjempemessig penis som hatt. Litt ugreit hodeplagg for de fleste, det der. I en av skulpturene – den beste, antagelig – ser vi et menneskeansikt transformert til noe hundeaktig, og verket understreker på den måten det dyriske forelegget.

Slik sett er verkene en kulturell og historisk minnehandling, siden kunstneren på sett og vis henter tilbake den opprinnelige virkelighetens vold, som gikk tapt da piraten ble underholdning.

I McCarthys verk Hammer head, 2010/2017, emaljering, bronse, stikker det dyriske under underholdningsoverflaten snuta frem. Kreditering: Gjengitt med tillatelse fra kunstneren og Peder Lund. 
Foto: Uli Holz © Peder Lund.

Intet nytt

Men som mange kunstnere som har holdt på en stund, blir mye rutine.

McCarthy fortsetter sin seilas inn i kritikken av overfladiske idealer og kapitalismens forvandling av alt og alle til varer med vante virkemidler, men med litt mindre bitt i anslaget enn før. Er det egentlig noe galt i det? For så vidt ikke, men noe av det vonde stinget i McCarthys tidligere produksjon er en saga blott. Mens jeg vandrer blant skulpturene slår det meg hvordan jo også han har gjort sin kritikk til en vare, til et luksusprodukt på kunstmarkedet for kjøp og salg. Det er intet overraskende med dette heller, siden enhver kunstner også må inngå i dette systemet for å overleve, og suksess er noe de fleste takker ja til, men det har utvilsomt også ført til en mer glattpolert utgave av den opprinnelige McCarthy. Dette er en mer konsumvennlig og salgbar utgave.

Både kjønn og avføring dukker opp i McCarthys piratfjes, som her i verket Jack, 2010/2017, emaljemaling, bronse. Kreditering: Gjengitt med tillatelse fra kunstneren og Peder Lund. 
Foto: Uli Holz © Peder Lund.

Det er derfor verdt å merke seg at det ikke er som ansporende verk for erkjennelse disse verkene fungerer best nå, men som bilder på erkjennelse, fortellinger om legitim kritikk man kan betrakte i ro og mak uten å få spesielt store bevegelser i sjelslivet. De peker ikke på noe det er nødvendig å begripe, men gjør denne tenkningen til et stilanliggende, til pene subversjonspakker man kan dandere sitt kontor med. Slik signaliserer man på en pen og pyntelig måte at man er seg bevisst en helt annen verden enn den man til daglig beveger seg i. Dertil får man litt symbolsk kapital på kjøpet.
I en av verkene kan vi riktignok se en pirat-kikkert i form av et rudimentært rør som går gjennom hele hodet til en av sjørøverne, som for å minne oss om at denne logikken kan brukes til å se klart med også andre steder. Det er en rest av erkjennelsespotensial i dette, kunne man si. Det kan nesten virke som han spiller på dette selv når han tilfører de tafatte opprørsordene «shit» og «fuck» på enkelte av skulpturene. Han vet det er spill for galleriet

Men selv om McCarthy – i det minste her – har blitt mer opprør omgjort til konfektbiter enn reelle sjokk, betyr det jo ikke at kritikken han fremfører har mistet sin gyldighet. Å vise fingeren til maktkåte mennesker, falskhet og løgn går liksom ikke helt av moten uansett hvor pyntelig uttrykket er eller hvor mange ganger man gjør det.

Stikkord