fbpx Forstyrrer virkeligheten

Forstyrrer virkeligheten

Vanna Bowles verk Övergivna ögonblick (Abandoned Moments), 2021, blyant på papir.
©Vanna Bowles/BONO 2021. Fotograf: Øystein Thorvaldsen.
Mens Signe Parkins’ bokvennlige illustrasjoner i utstillingen «Mig, Maddike, mormor» er lavmælte i sin barnlige strek, skaper Vanna Bowles’ verker i «Människor och djur» en uhyggelig stemning av absurditet og mytologi. De to utstillingene har tematiske berøringspunkter, men skiller lag i bruken av tegning som kunstnerisk medium.

Oslo
Tegnerforbundet

Vanna Bowles: Människor og djur
Signe Parkins: Mig, Maddike, mormor

Utstillingen skulle ha åpnet 16.april, men er noe utsatt.
Står til 23.mai.

Parkins: Barnlig utforsking

Står du utenfor galleriet og kikker inn, ser du kun Parkins’ verker: 14 illustrasjoner i likt format, fordelt på tre vegger. Bakgrunnen hennes som bokillustratør vises umiddelbart, men bildene gjør seg godt utenfor bokpermene. Dyr og mennesker er tegnet med en leken, organisk strek. Linjer krysser hverandre så dimensjonene skurrer, og blikket forvirres. De overlappende, nesten innvevde strekene gjør at tegningen vibrerer, noe som fjerner flatheten som ofte kan ramme slike ikke-utstrakte verk.

Signe Parkins verk Ænder, ærmer, 2021, tusj og akvarell på papir ©Signe Parkins
Fotograf: Øystein Thorvaldsen.

Parkins viser en klar estetisk profil, hvor forsiktige streker og nedtonede farger er gjennomgående. Stilen virker intendert barnlig; ferdighetene til å tegne realistisk ligger der, men menneskene ligner snarere figurer enn virkelige personer. Også motivene er barnlige, i sin vennlige finurlighet.
 

Signe Parkins verk Naturlæger, 2021, tusj og akvarell på papir. ©Signe Parkins
Fotograf: Øystein Thorvaldsen.

Mennesker som dyr

Heller enn å presentere en tydelig situasjon, komponerer Parkins ulike elementer i et fragmentarisk uttrykk. Krysningen av streker gjør tegningene imidlertid mer helhetlige. De ser ut som et enkeltstående verk, ikke et flertall isolerte tegninger plassert ved siden av hverandre på en hvit bakgrunn. Slik gis tegningen et drag av nødvendighet, til tross for inntrykket av tilfeldighet som ofte kommer med det drømmeaktige og utflytende.

Parkins’ utstilling viser mennesker med dyriske kvaliteter, uten at det fremkommer overtydelig. Det er ingen skjematisk overføring av kvaliteter fra dyr til menneske, men en utforskende sammensetting av elementer. Parkins forteller deg ikke hva du skal se, men legger opp til assosiative forbindelser som både er underholdende og tankevekkende.

Bowles: Gråtonet absurditet

I lokalets bakre del kan du tre inn i Bowles’ utstilling, som i større grad er mettet av stemning. Den dunkle belysningen fra takvinduet blekner alle omgivelser, og gir deg følelsen av å tre inn i en tegning hvor du selv er tegnet med gråblyant. Stemningen kan beskrives som hul og absurd, såkalt uncanny (tysk: unheimliche) – et begrep fra Sigmund Freud som beskriver det foruroligende.

Vanna Bowles verk The Animal Spectacle, 2020, blyant på papir, tre, grafitt og pappmasjé ©Vanna Bowles/BONO 2021
Fotograf: Øystein Thorvaldsen.

Følelsen av uvirkelighet bunner også i installasjonens dukketeatralske undertoner. Gjenstandene i avlukket minner om rekvisitter. Stolene står vendt mot hverandre i en sirkel, noe som skaper en relasjonell situasjon, og gir følelsen av at en viktig samtale snart skal finne sted. Hadde dyreansiktene begynt å snakke og røre på seg, ville du nok ikke blitt overrasket. Installasjonen gir en interaktiv kunstopplevelse: Betrakteren dras inn i en mytisk verden og underlegges dens regler.

Dyr og mennesker som ting

Bowles’ utstilling peker på seg selv som tegning, og er dermed selvrefleksiv. For å lage metning med blyant er du nødt til å tegne mange korte streker ved siden av hverandre. Resultatet blir ikke bare grått, men teksturert. Blyanttegningens gestus, altså bevegelser, sammenfaller med de tette, korte fjærene, som er et sentral element i installasjonen. Slike estetiske forbindelser gjør verket mer helhetlig og visuelt slående.

I tillegg til installasjonen består Bowles’ utstilling av 28 kvadratiske tegninger[se øverst i anmeldelsen], alle plassert på samme vegg. De fotorealistiske tegningene viser nærbilder av ulike situasjoner. Noen tar kvelertak på en annen, noen holder i en fugl. Bildene viser subtile justeringer, at noe vris og formes i hendene våre. Dyr og andre mennesker blir presentert som ting, som begjærsobjekter eller rekvisitter i våre liv.

Fra barnlig til uhyggelig

Fra utsiden ser utstillingen litt endimensjonal ut, men det er den altså ikke. Parkins’ og Bowles’ utstillinger skiller seg fra hverandre i både stemning, form og uttrykk. Hos dem begge finnes innslag av uvirkelighet, og en utvisking av skillet mellom mennesker, dyr og ting. Menneskene blir animalisert, dyrene antropomorfes, og mennesker og dyr blir tingliggjort. Begge utstillinger preges av det eventyrlige, men der Parkins befinner seg i en solfylt blomstereng, må du lenger inn i skogen, og lokalet, for å finne Bowles’ hemmelige rom. Kurateringen følger denne stemningsbaserte bevegelsen mellom utstillingene, og er et eksempel på en glimrende sammenføyning av kunstverk i et utstillingsrom.

Stikkord