fbpx Hvem tar ansvaret?

Intervju med Camara Lundestad Joof Hvem tar ansvaret?

Camara Lundestad Joof, rådsmedlem i Norsk kulturråd og ansvarlig for programmering av seminaret Hvem tar ansvaret?
Foto: Maria Gossé.
Torsdag 8. april arrangerte Kulturrådet til et bredt digitalt seminar og innspillsmøte om hetsen mot scenekunstnerne, der kunstnere, organisasjoner og institusjoner deltok. Et eksempel er hetsen som kunstnerne bak teaterstykket Ways of Seeing opplevde – Pia Maria Roll, Hanan Benammar, Sara Baban og Marius von der Fehr - og som resulterte i Bertehussen-saken. Stykket hadde som målsetting å finne ut hvilke nettverk som kan tjene på å gjøre Norge mer rasistisk.

Målet med seminaret og innspillsmøtet var først og fremst at scenekunstfeltet skulle komme sammen for å diskutere hvem som tar ansvaret når en kunstners verk og kunstneren selv blir utsatt for hets. All kunst skal tåle kritikk og motstand, men noen av mediestormene som har oppstått rundt enkelte verk og kunstnerskap de siste årene går langt utenfor det akseptable, og det er stor forskjell på hets og kritikk. Kunstavisen har intervjuet Camara Lundestad Joof, den som satt med det øverste ansvaret for programmeringen av seminaret.

Hva var intensjonen med seminaret?

Hets, trusler og trakassering av kunstnere er ikke en ny problemstilling, selv om det har vært en tilspisset debatt og aktualitet rundt dette i offentligheten den siste tiden. Det er en tematikk som har blitt diskutert i Kulturrådet lenge, og som spesielt scenekunstutvalgene har løftet internt i en årrekke. Intensjonen med seminaret var å sette problemet på dagsorden, og forhåpentligvis legge grunnlaget for en videre diskusjon om hvor ansvaret for å ta tak i dette hører hjemme, og hvordan det ansvaret kan se ut.
Vi ville lytte til erfaringer fra noen av de kunstnerne som har kjent det mest på kroppen og i sitt virke, og ta imot innspill fra organisasjoner og enkeltpersoner som har ulike erfaringer med disse utfordringene. Mest ville vi åpne samtalen om hva slags apparat kunstnere har rundt seg for å håndtere en bekymringsverdig utvikling med økende sjikanering og systematisk trakassering i offentligheten – og hva slags apparat de mangler. 

Hvordan vil du oppsummere seminaret? 

Intenst. Og viktig. Det er mange og sterke meninger om temaet, både i rådet, i kunstfeltet og i samfunnet generelt. Det er også av fullt forståelige årsaker omgitt av sterke følelser. På den ene siden kan man kalle det demokratiserende å ha et seminar som dette på nettet, for det fjerner barrieren som geografi ville utspilt i hvem som hadde fått mulighet til å delta, samtidig som vi alle kjenner på et behov for å samles og møtes når vi snakker om noe så alvorlig, og så utsatt. 

Kom dere frem til det dere ønsket og opplevde at seminaret var vellykket?

Seminaret var alltid ment som et startskudd, en begynnelse av å ta denne utfordringen på alvor, også på tvers av kunstfeltet, og det opplever jeg at det ble. Programmet lyktes i å synliggjøre flere perspektiv og undersøke konsekvensene av å leve med hets og trusler. Samtidig fikk vi diskutert både ansvarsfordeling og mulige tiltak på veien videre. Og så finnes det alltid flere perspektiver som ikke fikk plass, og da det var jeg som satt med øverste ansvar på programmeringen, tar jeg det på min kappe.
Vi fikk ikke satt av ordentlig tid til å snakke om de interseksjonelle problemstillingene knyttet til hets og trakassering, og vi må i fremtiden sette av mer tid til å grundig diskutere og problematisere hvordan rasisme spesielt har en ekstra slagside i dette. Her ble jeg veldig takknemlig for flere av innspillene som kom i den åpne delen av seminaret, hvor alle hadde mulighet til å tegne seg. Jeg vil spesielt løfte fram dramatiker Siri Broch Johansen, som er medlem i scenekunstutvalget, og koreograf Thomas Talawa Prestø sine refleksjoner, som de valgte å dele med oss. 
Vi har fått mange positive tilbakemeldinger, og vi har fått kritikk. Vi tar til oss samtlige innspill og skal jobbe videre.

Hvor mange deltok med navn og hvor mange forsøkte å være anonyme (med pseudonymer)?

Et offentlig arrangement i regi av Norsk kulturråd er åpent og velkomment for alle, og vi var nøye med at man måtte registrere seg under fullt navn for å delta. Det gjorde de aller fleste, men noen var registrert under jobb-alias, forkortelser, eller fornavn. Da ga vi beskjed om at de ble logget ut og at de kunne logge seg rett inn igjen. Og det gjorde så og si alle, med noen uheldige unntak hvor det var tekniske problemer som hindret dem å komme seg på igjen. Da kontaktet de oss og administrasjonen prøvde å hjelpe til etter beste evne. Vi hadde rundt 250 deltagere i løpet av dagen. 

Har Kulturrådet planer for seminarer som følger opp tematikken og problematikken - også i andre deler av kunstfeltet?

Det er viktig for oss at vi ikke bare kaster ut et kjapt svar på dette som kun ser bra ut på papiret, men at vi bidrar til løsninger som faktisk er bærekraftige og nyttige for hele kunstfeltet. Vi må hente inn kunnskap og ta problemet på alvor. Vi har et ansvar for å tilrettelegge for utvikling av infrastruktur i det frie kunst- og kulturfeltet, og dette kan i stor grad leses som et infrastrukturelt problem på tvers av fagområdene. Dette må vi gjøre i samarbeid med andre institusjoner, organisasjoner og fagforeningene.

Vi i rådet er også et politisk rådgivende organ for kulturdepartementet, så vi har mange kanaler vi skal følge dette opp i.

Stikkord