fbpx Tilbakeføring av samiske gjenstander

Tilbakeføring av samiske gjenstander

Åpning av utstillingen Bååstede – Hjemkomst – Homecoming, 6. februar 2017, offisielt åpnet av Kong Harald i Erkebispegården i Trondheim. Foto: Haakon Harriss / Norsk Folkemuseum (fra boken Bååstede. The Return of Sámi Cultural Heritage, Museumsforlaget, 2021).
Om du ikke eier noe fra dine besteforeldre eller oldeforeldre, hva har du? Om du ikke kjenner din historie, hvem er du?

Káren Elle Gaup, Inger Jensen og Leif Pareli (red.):
Bååstede – The Return of Sámi Cultural Heritage. Museumsforlaget 2021.
Omslagsdesign: Kristin Hellan / Fagtrykk AS.

Bååstede tilbakefører samiske gjenstander fra de nasjonale museene i Norge til de samiske museene, og prosessene før og under Bååstede behandles i denne boken. De fleste bidragsyterne representerer partnerne i prosjektet. I 2019 ble en formell avtale mellom Norsk Folkemuseum og Kulturhistorisk museum på den ene siden og Samisk Museumslag og Sametinget undertegnet: eierskap til over 1600 samiske gjenstander skal overdras til de samiske museene i Norge. Det kan virke som et høyt tall, men tallet er egentlig relativt lavt, da det er registrert minst 30 000 samiske gjenstander i nordiske museer. 

På bokens forside vises en tsorrehtahke, en amulett fra Namdalen i Nord-Trøndelag/Sør-Helgeland fra 1920/30. Amuletten kunne bæres i beltet av både kvinner og menn, og skulle bringe reinlykke. Tradisjonen med å bære en tsorrehtahke har nesten dødd ut, og er derfor viktig å formidle. Foto: Haakon Harriss / Norsk Folkemuseum.

I Norge er tilbakeføring, repatriering, en relativt nystartet prosess (Danmark begynte allerede på 1980-tallet å levere gjenstander til Kalaallit Nunaat / Grønland). På 1990-tallet ba sameforeningen i Guovdageaidnu/Kautokeino om at Norsk Folkemuseum sendte tilbake en offerstein det hadde i sin samling. Nestor på Norsk Folkemuseum og initiativtakeren til Bååstede, Leif Pareli, forteller i boken at han egenhendig fraktet steinen tilbake i 1997, til kommunen den hadde blitt stjålet fra nesten 200 år tidligere. Ti år senere kom arbeidet med Bååstede formelt i gang, og i boken forteller ulike aktører fra museene, både de nasjonale eiermuseene og de samiske mottakermuseene, om de mangfoldige problemstillingene som kom opp. For det er ikke bare å flytte gjenstander. Eiermuseene ønsket også å beholde deler av samlingene, og noen av mottakermuseene har dårlige lagringsfasiliteter på grunn av manglende statlig finansiering av de samiske museene. I praksis betyr det at den stor del av gjenstandene der eierskap er overført, fortsatt blir liggende der de er.

Hornskje fra Røros, Trøndelag. Skjeen tilhørte Paul Johnsen (1842-1924), samlet inn i 1889. Slike skjeer var personlige og ornamentikken forteller om eieren hjemsted, familie og sosial rolle. Foto: Haakon Harriss / Norsk Folkemuseum (fra boken Bååstede. The Return of Sámi Cultural Heritage,  Museumsforlaget, 2021).

Bred konsensus mellom skribentene

Boken inneholder naturlig nok ingen debatt mellom skribentene; det er bred konsensus om at den samiske materielle kulturarven – klær, redskaper, levninger, smykker – skal eies og forvaltes av samene selv. På den måten kan samene eie, skrive om, forske på og formidle historiene om seg selv, på egne premisser; dekolonialisering i praksis. Forskere, duojárat, kunstnere og kunsthåndverkere har også stor nytte av at gjenstander fra sitt samiske område, kommer til museet de sokner til. Selv om noe er digitalisert, kan avbildninger ikke erstatte det å kunne studere fysiske detaljer i stingføring eller ornamentikken på for eksempel en skje laget i reinhorn.

Čiske-Jovsset Biret Hánsa Outi / Outi Pieski og Elle Biehtára Arvo Hanna / Hanna Helander studerer ládjogahpir, hornlua, brukt av deres formødre på Bååstede-utstillingen i Trondheim, 2017. Foto: Eeva-Kristiina Harlin (fra boken Bååstede. The Return of Sámi Cultural Heritage, Museumsforlaget, 2021).

Kunstneren Outi Pieski har for eksempel gjort et stort prosjekt om ládjogahpir, hornlua, som ble forbudt å bruke og dermed forsvant ut av bruk for mer enn 100 år siden. Sammen med forsker på universitetet i Oulu, Eeva-Kristiina Harlin, har hun studert ládjogahpir i nordiske og europeiske museer, som resulterte i en strålende kunstutstilling, og en revitalisering av produksjon og bruk av lua blant samiske kvinner.

Med håp om en samiskspråklig utgave

Kulturinteresserte personer vil få nye perspektiver på Bååstede og dekolonialisering, selv om boken primært er en akademisk utgivelse. Interessante bøker om disse temaene blir dessverre ikke lest i like stor grad av en samisk og norsk leserskare når de utgis på engelsk, slik som denne er. Man kan håpe på en versjon på et skandinavisk språk, og hvorfor ikke også en samisk utgave, når man tenker på formålet med Bååstede; det sørsamiske ordet for ‘tilbake’. En samiskspråklig utgave signaliserer også at gjenstandene, historien og kunnskapene i sannhet kommer hjem.

Stikkord