fbpx Helligdagens mellomrom

Helligdagens mellomrom

«Mikaelidagen» (2021) av Eugene Sundelius von Rosen er gjennomsyret av søndagsfølelse: følelsen av ro, men også at noe snart skal skje. Filmen kan ses dersom man kontakter galleriet.
K4 galleri inverterer den klassiske hvite kuben, og leder betrakteren inn i et bekmørkt avlukke, som et avbrekk fra verden utenfor.

Eugene Sundelius von Rosen
Mikaeliadagen
K4 galleri, Oslo

Utstillingen står til 25. april.
Kontakt galleriet for private visninger 1 og 1.

Filmen Mikaelidagen (2021), av den Stockholm-baserte kunstneren Eugene Sundelius von Rosen (f. 1991), kan sies å fungere på samme måte. Samtidigheten av ro og forventning skaper følelsen av å befinne seg i et slags mellomrom, i transitt. Slik fanger filmen helligdagens grunnleggende stemning, som ikke dreier seg om det sakrale og sublime, men den ambivalente tilstanden av ettertenksom venting.

Personlig perspektiv

En ung kvinne forteller usentimentalt om relasjonelle anliggender. En ung mann vandrer formålsløst mens han øver seg på noe han skal si foran en forsamling, stemmen hans får gjenklang i trappeoppgangen hvor han befinner seg. Belysningen er dunkel, i bakgrunnen høres parklyder og hvitt støy.

Den lave bildekvaliteten og de dårlige lysforholdene skaper et lavmælt uttrykk, og minner om amatørmessige hjemmevideoer. Det er tydelig at det er et menneske som holder kameraet, med sine ustø bevegelser, men like tydelig er det en person, med et blikk som dras dit nysgjerrigheten leder an.

Til tross for at filmen er satt sammen av korte klipp med raske overganger, holdes tempoet langsomt. Årsaken er nok den store graden av tomhet. Utenom scenene med den unge kvinnen eller den unge mannen, ser vi for det meste steder uten mennesker eller handling.

Stillbilde fra filmen Mikaelidagen (2021) av Eugene Sundelius von Rosen © Eugene Sundelius von Rosen.

Unngår fallgruver

Filmen følger ikke et narrativ, men kan startes og avsluttes hvor som helst gjennom de 18 minuttene den varer. Slik er filmen sirkulær, noe som gjør den tilgjengelig for et stadig skiftende publikum. Denne tilsiktede flyten er nok dessverre umulig i en tid med overdreven planlegging, grunnet en viss pandemi, men intensjonen bør likevel anerkjennes. Fraværet av narratologisk bearbeiding, altså at filmen ikke følger en oppbyggende kronologi, gjør at den hele tiden befinner seg på samme nivå. Det burde den også gjøre, i og med den korte lengden. Heldigvis unngår filmen å bli endimensjonal, og blir heller ikke et fragmentarisk kaos.

Flyktige konsepter 

Personene i filmen opptrer aldri sammen, men er likevel knyttet til hverandre. På ulike tidspunkter er de kledd i det samme borgerlige klesplagget: en tilkneppet, grå cardigan med påsydde perler i krageform. Filmen etterlater slike hull som betrakteren er nødt til å fylle i sin egen tolkningsprosess. Vagheten aktiviserer publikum, men gir også ideene et flyktig preg.

Filmen mister noe av helheten og konsentrasjonen ved en sekvens som burde vært etablert mer, eller klippet bort. I et kort øyeblikk ser vi gjennom blikket til den unge kvinnen, som holder en skje hvor hun speiler seg selv. Scenen oppleves pinlig regissert i forhold til resten av filmen, som i stedet fremstår som naturlige «behind the scenes»-klipp. Det oppstyltede preget svekker situasjonens troverdighet. Desillusjonen er lik den man får når man oppdager en anakronistisk rekvisitt i et kostymedrama, og innser at alt er «på liksom».

Stillbilde fra filmen Mikaelidagen (2021) av Eugene Sundelius von Rosen © Eugene Sundelius von Rosen.

I Mikaelidagen er menneskene på vei fra et sted til et annet, men vi vet ikke hvor de skal. Filmen tematiserer stillstanden som forløper til noe, ventetidens mellomrom mellom to steder. Søndagsfølelsen er gjennomgående: roen etter den endte uken, men også angsten knyttet til den nye som snart settes i gang. Von Rosens film er hverken visuelt imponerende eller konseptuelt slående, men fungerer som et pusterom, et midlertidig oppholdssted avskåret fra gaten og rytmen utenfor.