Sett og hørt, 2. Samtiden som ruin

På en utstillingsåpning forrige torsdag ble jeg utsatt for et lite bakholdsangrep av en kurator som trengte en ny samtalepartner til en kunstner hen hadde tatt med seg til galleriet. Jeg og kunstneren ble introdusert for hverandre, slik at vedkommende kurator selv kunne smyge seg av gårde til andre og mer inspirerende samtaler, men ikke uten først å ha presentert meg som en relativt sur og striks kritiker. 

«Så hva slags kunst liker du?», spurte mitt nye bekjentskap, som het Victor Santamarina og som besøkte Oslo for å delta i en gruppeutstilling på galleriet Podium neste kveld. Spørsmålet gjorde meg perpleks. Hva slags kunst liker jeg? «Vel, jeg liker moderne kunst, og malerier fra renessansen. Leonardo da Vinci, for eksempel,» sa jeg, før jeg kom på at det var lettere å definere hva slags kunst jeg ikke er så glad i, at slike ting som påtatt intrikat konseptkunst nok ikke var min favoritt. «Å, det var dumt, jeg lager konseptkunst,» sa han, og fortalte om de selvkomposterende skulpturene han skulle vise dagen etter, laget av myk voks. 

Det kan hende at jeg er striks og tverr. Jeg er bare ikke personen til å juble og skryte hele tiden, – men å finne den riktige tonen og temperaturen på kritikken er lettere sagt enn gjort, tenkte jeg i mitt stille sinn et par dager senere da jeg svingte innom Podium for å se hva det var Santamarina og den nevnte kuratoren hadde stilt til skue. 

Der inne hadde Santamarinas kunstverk allerede kollapset, på grunn av det myke voksmaterialet. Opprinnelig var kunsten hans formet som et stillas, i en en lys, beige farge som minnet om spagetti. Nå lignet den en ruin. Var dette et uttrykk for «det moderne livet», var det tidsånden som lå her på gulvet mon tro, en krysning av samtiden og historiens tunge gang?  

Kunsten var bra og ansporende. Den ga assosiasjoner til mat, oppussing, forfall og ruinens lange estetiske historie. På 1800-tallet var romantikerne besatt av ruiner. De lagde nye som så ut som gamle, for å etterligne tidens tann og livets forgjengelighet. I dag ser vi ruiner i post-apokalyptiske TV-serier, om zombier.  

Kanskje spiller Santamarinas kunstverk på dødsdriften og tiltrekningen ved å se organisk liv vende tilbake til livløs materie. Denne bevegelsen kan imidlertid være en begrensning ved verket. For i motsetning til zombiene på TV vil ikke den myke voksen reise seg opp igjen, og jeg tror ikke den rekker å bli til kompost i løpet av utstillingsperioden heller. Det kan hende jeg tar feil. Men når skulpturen har sunket sammen er forestillingen over. Og det vi står igjen med er ikke så mye tanker, snarere en følelse av sødmefull melankoli.  

Gruppeutstillingen på Podium, Useful Work versus Useless Toil, er kuratert av Una Mathiesen Gjerde og står til 12. desember.