Sett og hørt, 1. Kunsten om det moderne liv

Forrige uke var jeg på kunstreise i London. Hele verden finnes her, på gatene, i undergrunnen, på barer, museer og restauranter. London er en verdensby fordi britene har rasket store deler av verdensarven med seg hjem. På The National Gallery henger noen av kunsthistoriens største verker. Der er Botticelli, Bronzino og Leonardo. I sidesynet flimrer Tizians Bacchus og Ariadne forbi. Men her er Rembrandt, og så har vi jo Arnolfinis bryllup av Jan van Eyck, og skulle du sett, maleriet med det rare dødninghodet, Hans Holbeins Ambassadørene!

Hvilke verdensskatter finnes ikke på The British Museum, eller i samlingene til Victoria & Albert? Selv i det lille sir John Soane’s Museum, hans private hjem og kuriositetskabinett, kan man snuble over en 3000 år gammel egyptisk sarkofag med de vakreste hieroglyfer, laget av nesten-gjennomsiktig alabast. Kravet om å avkolonisere museene får en annen klang i London.

I galleriene til Courtauld henger Édouard Manets Frokost i det grønne. Like ved ses Baren i Folies-Bergère, med den kvinnelige bartenderen som står foran et speil blant sjampanjeflasker, appelsiner og tulipaner, og stirrer åndsfraværende ut i lufta eller på den mannlige gjesten som kanskje ser på henne. Det er på grunn av disse bildene, som blander sjangre, tradisjoner og sosiale klasser, at Manet har blitt kalt «maleren av det moderne liv», – selv om han ikke er nevnt i Charles Baudelaires opprinnelige essay med samme tittel, fra 1863.

Her skriver Baudelaire om flanøren og verdensmannen Herr G., som lik et barn lidenskapelig suger til seg storbyens uteliv, og gir form til en ny og moderne bevissthet i de små tegningene han publiserte i britiske aviser. Baudelaire roser Herr. G for å flette den tunge tradisjonen sammen med det som kjennetegner samtiden. Dette moderne er gåtefullt og flyktig, men kan ses i hverdagens små detaljer, som et klessnitt som har blitt forandret, eller hårsløyfer, knuter og bånd som plutselig er blitt større. Det kan åpenbare seg ved en tilfeldig innskytelse, eller vise seg som et glimt av et ansikt i en folkemengde.

Baudelaires essay er grunnpensum i kunsthistorie, og fortellingen om «det moderne gjennombruddet» har gitt opphav til en egen kulturindustri. Det finnes tusenvis av bøker og utstillinger om dette materialet, som har blitt en klisjé og minste motstands vei. Derfor var det en liten overraskelse å oppdage at så mange av Londons mest kredible gallerier påstod at samtidskunsten de nå viste var uttrykk for det nettopp «det moderne livet». 

Ett av disse galleriene var Royal Academy of Arts, og deres massive utstilling Histories, med amerikaneren Kerry James Marshall. Marshalls store malerier siterer hyppig fra europeisk kunsthistorie. I School of Beauty, School of Culture (2012) ses for eksempel en blond, kvinnelig byste som ligner hodeskallen i Holbeins Ambassadørene. Resten av figurene er svarte amerikanere, og Marshall sier han vil løfte deres virkelighet inn i den Store Tradisjonen, men uten å skape søt idyll. Det nevnte maleriet viser svarte kvinner på en skjønnhetssalong, som hjemsøkes av bysten, «the spectre of a blonde ideal», sier Marshall. Slik tar han dagens USA på kornet, sier galleriet.

Så reiste jeg tilbake til Oslo. Her er kunsten mindre og mer tilbakeholden, og jeg vil påstå at mye av den faller ned i én av to kategorier: at dagens kunst veksler mellom å være utpreget smålåten eller utpreget innadvendt. Den smålåtne kunsten tar utgangspunkt i det individuelle og private. Den kan ta mange former og fasonger. Faktisk er det visuelle uttrykket underordnet i disse verkene, som er smålåtne fordi de handler om en identitet et lite antall mennesker deler. På den andre siden har vi den innadvendte kunsten. Disse kunstverkene har ofte prangende og iøynefallende overflater. De er ofte skulpturer laget av ulike objekter, og de kjennetegnes av å holde informasjon og betydning tilbake. Denne kunsten referer til andre innadvendte kunstverk og abstrakte ideer, og henvender seg gjerne til folk som allerede er på innsiden, eller som har lest det medfølgende presseskrivet og skjønner greia.

I tillegg til den smålåtne og den innadvendte kunsten har vi fått et mer polarisert ytringsklima i vårt lille kunstfelt, som i offentligheten for øvrig. Derfor tenker jeg at det ville vært fint om vi kunne se på noe sammen, som rekker utover det lille, det private og innfløkte, og som samler trådene og peker på det vi tross alt har til felles. Ja, at vi også anstrenger oss for si hva som kjennetegner det moderne livet. 

Det kan være at kunsten om det moderne livet er en grunnleggende dum, privilegert, sjåvinistisk og megaloman idé. Det virker suspekt å tale i store gester og på vegne av andre. Men så er det ikke en tale, men et slags bilde jeg snakker om at jeg vil se; som kanskje ikke representerer noen eller noe, men som tar opp i seg både det gamle og det nye, det gjenkjennelige og det fremmede, og lar en erfaring eller situasjon tre frem og åpenbare seg – slik at vi kan nikke og si, ja, sånn er det, det moderne livet, her og akkurat nå. Jeg er sikker på at denne kunsten finnes, men hvordan ser den ut, hvor kan vi møte den og hvem lager den? Se, det er spørsmålene jeg vil behandle i disse føljetongene i Kunstavisen i tiden fremover.