Kunstuttrykk på vei inn i glemselen

Hamar
Kunstbanken
Tor Børresen
Mellom taket og golvet
Utstillingen står til 11.mai

Her om dagen kontaktet jeg en veldig stor norsk mediebedrift og spurte hvordan jeg best kan formidle kunst til et bredt publikum. Svaret var at kunsten ikke bør gjøres til hovedsaken, men heller drysses over andre og mer spennende fortellinger om folk og deres følelser, som et eksotisk krydder. For å lykkes må man på sett og vis vende kunsten ryggen. En lignende tankegang synes å prege kunstlivet selv. Mange visningssteder kappes om å nå flest mulig besøkende, mens kunsten som vises ofte dreier seg om personer fra marginaliserte grupper. Ganske forenklet og generaliserende vil jeg påstå at denne kunsten prøver å formidle hvordan undertrykkelse oppleves og inspirere publikum til å føle sympati, solidaritet og omsorg.

Disse tankene tok jeg i hvert fall med meg til Kunstbanken på Hamar og Tor Børresens utstilling Mellom taket og golvet. Den består av fire ganske beskjedne kunstverk som ikke akkurat frir til et større publikum, men appellerer mer til hjernen enn til følelsene. I all hovedsak går utstillingen i dialog med andre kunstverk og en konseptuell tradisjon.

En godt kuratert gruppeutstilling
Børresen (f. 1963) kan kanskje omtales som en såkalt «nykonseptualist». På 1990-tallet deltok han i oppblomstringen av den kunstnerdrevne galleriscenen, mens han utover 2000-tallet laget flere humoristisk kunstverk som spilte på flertydighet, funnet materiale, appropriasjon, språk og kritikk av kunsthistorien og -institusjoner. I 2016 vant han Sparebankstiftelsen DNBs kunststipend, og i den påfølgende utstillingen på Oslo kunstforening, Skulptur og Gevær (2018), inviterte kunstneren besøkende til å skyte på en karikert modernistisk skulptur med luftgevær.

Humoren er ikke like påtakelig i utstillingen på Hamar, men det er påfallende hvor forskjellige de utstilte verkene ser ut. Utstillingen «fremstår som en godt kuratert gruppeutstilling», slik Børresen selv hevder i utstillingsteksten. Inne i det tidligere bankhvelvet har kunstneren klumpet sammen funne, billige og glorete smykker til en liten skulptur, Lost and Found (1995-2025). Utenfor er sjakkmønstrede kuber formet som en liten sky, Innlegg i debatten om manglende konsensus i vår tid. På langveggen vises en serie håndtegnede rutenett, I repeat myself when I`m distressed (2024), mens et stort jernspyd, Mellom taket og golvet (2025), svever midt i rommet.

Hvem husker på samtidskunsten?
Det er ikke vanskelig å se at Børresens kunstverk knytter an til teoretiske diskusjoner om for eksempel rutenettet, kubeformen, originalitet og å kopiere, uten at disse tankene ligger fremst i hodet mitt. Istedenfor får de billige smykkene i hvelvet meg til å tenke på kunstens overtakelse av den gamle banken. Ikke minst minner Børresens svevende spyd meg om et lignende verk i en annen gammel bank, nemlig Gilberto Zorios jernstenger i verket Uten tittel (Stella) (1990), som pleide å henge i trappeoppgangen på det gamle Museet for samtidskunst i Oslo.

På Museet for samtidskunst hadde den konseptuelle tradisjonen Børresen går i dialog med gode levekår, med jevnlige utstillinger, kataloger, arrangementer og en egen distinkt samling. At kunsten de senere årene har tatt en annen vending – fra mer idébasert og mot et større publikum og sympati med marginaliserte personer og kunstuttrykk – er ikke noe jeg nødvendigvis vil beklage. Men det er ingen steder i Norge i dag som egentlig har erstattet Museet for samtidskunsts arbeid med å være en slik stående hukommelse for den nære kunsthistorien. På Hamar slår det meg at en konsekvens av disse to utviklingstrekkene, er at Børresens spill med tegn og appropriasjon ganske plutselig er blitt fremmed og vanskelig å få tak på.

Klart for et gjensyn med 2000-tallet
Når utstillingen på Hamar ligner en kuratert gruppeutstilling, skaper den inntrykk av at konseptkunsten fortsatt praktiseres av en større gruppe kunstnere og fortsatt lever i beste velgående. På denne humoristiske måten er det som Børresen på egenhånd forsøker å holde tradisjonen i hevd og glemselen på avstand. Men det er nok en vanskelig oppgave. Hvis ikke hullet etter Museet for samtidskunst tettes, vil mye av kunsten som produseres i dag garantert glemmes på like forbløffende kort tid. Om ikke annet synes tiden inne for å revurdere kunsten fra det tidlige 2000-tallet, og hvilke tanker som den gangen ble diskutert. Et slikt gjensyn kan i tillegg gi en bedre forståelse av hva det kanskje er vi mister under dagens jakt på større publikum, inkludering og sympati.