Pompøst eller inderlig, kollektivt eller individuelt?

Om det å være både forfatter og kritiker 
Etter en kort pause i programmet og en tur innom nabosalen for å hente kaffe og vann, ble publikum kalt tilbake til foredragssalen for å overvære panelsamtalen «Kritikeren som forfatter, forfatteren som kritiker». Deltakerne i panelet Kenneth Moe, Hilde Østby og Even Teistung har alle virket som både kritikere og forfattere. Samtalen ble ledet av Maria Olerud, også hun både kritiker og skjønnlitterær forfatter. Etter en kort samtale rundt habilitet og kritikk, ble det, blant annet, diskutert hvorvidt de tre var blitt bedre til å vurdere kvalitet etter at de selv også begynte å skrive bøker. Moderator Olerud henvendte seg gjennomgående til hver og en med relevante spørsmål knyttet til hvordan det er å være både forfatter og kritiker. Paneldeltakerne svarte villig på spørsmål om egne poetikker og blant de mer interessante uttalelsene var Even Teistungs svar på spørsmålene om det har gitt mersmak å gjøre begge deler [Red. både være forfatter og kritiker] og om denne doble praksisen er noe Teistung vil fortsette med. Til det svarte Teistung, og jeg siterer i sin helhet: «Jeg har jo da skrevet en doktorgrad til slutt, og en bok, og tonnevis med kritikk. Og det kommer hele veien av begjæret etter å lese og behovet for å formulere meg om det. Og om det kommer ut som kritikk, som det hovedsakelig gjør, eller om det kommer som en form for litterære øvelser eller eksperimenter, går det på en måte litt ut på ett. En av de tingene som jeg liker aller best med å skrive kritikk, er nettopp hvor produktivt det er for tanken. At det rett og slett er en produktiv geskjeft. Jeg anmelder så å si utelukkende skjønnlitteratur. Og det å lese andre ting, det å hele tiden måle opp hva jeg selv syns fungerer og ikke, hva som treffer meg og hva som ikke treffer meg, og på den måten kunne tegne opp et kart over min egen poetikk, apropos ... Som jeg jo ikke har noen klar formening om hva er, men som på sett og vis kommer til uttrykk både i kritikkene og i de litterære forsøkene jeg gjør, er kanskje det største privilegiet med kritikkskrivinga som sådan.»  

Om kunstnerisk kvalitet i praksis 
Etter en times pause i staselige omgivelser vendte vi tilbake til kveldens mest visuelt interessante foredrag av Ingrid Wisløff Aars, kunsthistoriker og kurator innen formidling ved Nasjonalmuseet. På forhånd kunne vi lese at hennes foredrag Mellom kunsten og publikum. Kvalitet som relasjonelt begrep skulle omhandle faglige forhandlinger, transparens og publikumsmedvirkning i Nasjonalmuseet. Tatt dagens spente situasjon ved museet i betraktning, var det kanskje å forvente at det på et eller annet punkt i foredraget ville drysse noen ord om kurateringen av rom 76, men den gang ei. Wisløff Aars leverte en svært stimulerende presentasjon av kvalitet som et relasjonelt begrep, og demonstrerte hva hun mente gjennom et refleksivt og praksisnært blikk. Valget av et rikt bildemateriale og de mange gløttene inn i formidlingsarbeidet ved museet styrket tiltroen til en solid formidlingskompetanse på huset. Likevel, på tross av Wisløff Aars direkte oppfordring mot slutten av foredraget om å fortsette å be museet om begrunnelser for valgene som blir tatt, fikk vi ingen videre forklaring. Kanskje var det et signal om at vi har noe i vente.  

Motsatte vurderinger av ett og samme verk 
Dagens nest siste diskusjon handlet om komplett forskjellige tolkninger og vurderinger av ett og samme verk, dvs. en og samme roman: Samtalen, ledet av Dag Eivind Undheim Larsen, hadde som tittel «Fars rygg: Prisvinner og slaktoffer» og kretset rundt kulturredaktør i Morgenbladet Bernhard Ellefsens negative vurdering av nettopp Nils Fredrik Dahls bok Fars rygg – som fikk Nordisk råds litteraturpris i etterkant av Ellefsens slakt i Morgenbladet, og som tilsynelatende ble høyt skattet av «alle» andre enn Ellefsen selv. Samtalepartner var Tone Selboe, professor i allmenn litteraturvitenskap ved Universitet i Oslo. Selboe har selv skrevet en rekke bøker og satt i juryen som nominerte Niels Fredrik Dahls roman til Nordisk råds litteraturpris. Juryen inkluderte forøvrig også de to skjønnlitterære forfatterne Rune Christiansen og Lars Petter Sveen. Bernhard Ellefsen fremhevet at han opplevde Dahls bok som et eksempel på noe han kalte «utsendelser fra landet litteratur». Han omtalte sin egen karakteristikk som litt frekk, men fortsatte: «...og landet litteratur er et rart land, for der faller, for eksempel, alltid lyset skrått gjennom rommet, det er ofte litt støv i lufta. Veldig ofte ser vi verden gjennom sånne halv-vare sanseinntrykk. Noen ganger ser vi fortiden gjennom duse fotografier. Det dufter ofte et eller annet i landet litteratur. Noen har kanskje hengt opp et vakkert sengetøy over en snor mellom epletrærne i hagen. Det er masse lys og farger vi får høre om.» Ellefsen understrekte at det var stilen i boka han slet med: «Argumentet mitt i anmeldelsen, og som jeg vel står for, eller helt står for, er at formen bestemmer, ikke det som blir fortalt.» Selboe kom forfatteren i forsvar og sa, blant annet: «Ja, det er et inderlig språk, men jeg synes han innløser det han lover oss.» Meningsforskjellene mellom Selboe og Ellefsen viste seg igjen og igjen i den om lag 40 minutter lange samtalen, og som publikum opplevde jeg at der den ene opplevde en utlegning som pompøs, opplevde den andre den som inderlig og der den ene opplevde en beskrivelse som klisjefylt og melodramatisk, opplevde den andre den som et fabelaktig bilde. Dag Eivind Undheim Larsen uttrykte, avslutningsvis, på sin side stor tilfredshet over at uenigheten fremdeles rådet da samtalen var over. 

Ulike parametre for vurdering av kunst 
Seminaret ble avsluttet med en diskusjon med tittel «Samfunnsengasjement og kvalitet» der forfatter og kunstkritiker i Morgenbladet Espen Hauglid møtte direktør ved Lydgalleriet i Bergen Peter Meanwell i en diskusjon om både visuell kunst og musikk, med kritiker og dramaturg Eivind Haugland. Gjennom samtalen ble det avdekket klare meningsforskjeller knyttet til hvilket perspektiv eller hvilke parametre kunst bør vurderes ut ifra. Det ble innledningsvis referert til Hauglids negative kritikk av samiske Máret Ánne Saras utstilling i Turbinhallen på Tate Modern denne høsten; Hauglid fremholdt at det faktisk dreide seg om et mislykket kunstverk, og hevdet at det var rettet et for stort fokus på det han omtalte som det «pedagogiske» i utstillingen. Meanwell, som selv ikke hadde sett utstillingen, uttalte seg på et mer generelt grunnlag der han fremhevet at man skriver bedre kritikker dersom man kjenner konteksten verket springer ut ifra. Meanwell fremhevet at vi kommer fra en tid med en veldig hegemonisk kunstverden, der det kun var hvite, middelaldrende menn, slik som han selv, som var kunstnere: «Vi bor i dag i samfunn preget av mangfold og vi må spørre oss selv hvilken ramme det enkelte kunstverket er laget innenfor og hvordan vi kan kritisere verket best mulig. Kanskje må vi endre den hegemoniske rammen vi fikk fra 1800-tallet?» spurte Meanwell, som i sammenhengen fremhevet nødvendigheten av å slippe til flere stemmer og å skape et nytt, mer mangfoldig «vi». Meanwell refererte både til klassisk musikktradisjonen og dagens orkester-reportoar så vel som til samtidskunstfeltet. Eivind Haugland slapp til med et og annet velformulert spørsmål, og på spørsmålet om hvorvidt Espen Hauglid ser på et kunstverk med andre briller når det kommer fra det han omtalte som «andre kontekster» eller om han mente at kunstens kvalitet er autonom, svarte Hauglid helt enkelt: «Slik jeg jobber, skriver jeg den ene uken om kirkekunst fra 1400-tallet og neste uke om skeiv videokunst, så jeg har ikke kun ett sett med faste kriterier for å vurdere kunst. Det nytter jo ikke. Man må forholde seg til det verket man har foran seg. Ellers blir det jo bare tull.» Hauglid fremhevet at en kunstkritiker uansett ikke bør bli fanget av kunstnerens intensjon og fremhevet at dèt særlig i billedkunstfeltet av og til er en fallgruve. Peter Meanwell rundet av samtalen med en oppfordring til at vi burde få en større bredde i kritikken, med forskjellige kritikere som diskuterer kvalitet ut ifra en rekke forskjellige perspektiver.  

Alt i alt stimulerte kanskje Kritikerlagets høstseminar 2025 først og fremst den enkelte kritiker til videre grubling rundt dennes holdninger og innganger til egen kritikergjerning, til å rydde opp i egne tankeredskaper samt, helt konkret, å lese mye, mye mer, å se flere filmer og utstillinger, høre mer musikk. Ja, overhodet kritikk som et spørsmål om aldri å stoppe å lese, se, og høre.