Behov for begrunnelser

Av de om lag 380 ansatte ved Nasjonalmuseet er 25 kuratorer fordelt på fire team: Eldre og moderne (6), Moderne og samtid (7), Arkitektur (5) og Kunsthåndverk og design (7). De mange fremragende salene i vårt nye Nasjonalmuseum vitner, bare for å ha sagt det, om solid faglig kompetanse. Det er derfor all grunn til å anta at samtlige kuratorer holder høy standard og er stolte av sin fagkunnskap. Men for snart et halvt år siden tok en ikke navngitt kurator, eller et kuratorteam, et valg på museets vegne som mange opplever som umusikalsk – og som museets egen direktør delvis har erkjent som problematisk. Debatten har vært høylytt, og kritikken kommer både innenfra museet og utenfra.

Spørsmålet alle ønsker svar på er dette: Med hvilken begrunnelse ble den israelske kunstneren Noa Eshkols Sørgeteppe i mai måned montert i rom 76 – et rom med tittelen På barrikadene?

At nettopp dette verket vekker anstøt, er ikke vanskelig å forstå. Sørgeteppet ble laget som et personlig uttrykk for tap og menneskelig sårbarhet, men i dagens kontekst – med en pågående humanitær katastrofe på Gaza – oppleves plasseringen av et israelsk verk i en sal dedikert til kamp og motstand som et uheldig symbolsk grep. Mange ser det som et utilsiktet, men likevel sterkt politisk signal. Når verkets kulturelle og nasjonale opphav leses inn i en pågående konflikt, forsterkes følelsen av at museet har trådt feil – ikke fordi kunstverket i seg selv er feil, men fordi konteksten gjør plasseringen problematisk.
Et verk monteres sjelden uten et bevisst valg, og det er å forvente at kuratoren(e) kan forklare både den faglige og den etiske vurderingen bak. I stedet har museet lukket seg. Slås det nå ring om den eller dem som har handlet i strid med vanlig kuratorpraksis – eller er det selve systemet som beskytter seg selv? Ønsker man nå at et eller flere kuratorteam skal stille seg bak hverandre til tross for at det kanskje råder uenighet om monteringen i sal 76 internt? Antakelig tar det i disse dager mye tid og krefter å prøve å bedre museets omdømme og at det tidvis kobles på «fredsmeklere» er ikke utenkelig.  

Museets direktør innrømmet i Dagsnytt 18 den 10. oktober at det «absolutt er mulig å oppfatte kurateringen som umusikalsk» og at «det er absolutt rom for å være kritisk». Det kan vanskelig tolkes som annet enn en delvis innrømmelse av feil. Hun sa videre (i utdrag):

«Nasjonalmuseet er hele Norges museum. Vi har et stort samfunnsansvar [...] Nasjonalmuseet som institusjon har ikke noen politisk agenda. Kunst kan ha en sterk politisk agenda, kunstnere kan ha en politisk agenda, mens vi som museum forsøker å være en arena for et stort mangfold av ytringer. [...] Vi har stor forståelse for at en kuratering som dette kan oppfattes umusikalsk, og også at et kurateringsgrep som dette har skapt stor debatt, både internt og eksternt.»

At Nasjonalmuseet, tross denne erkjennelsen, fortsatt ikke klarer å rydde opp verken internt eller eksternt, eller å tydeliggjøre hvem som faktisk har ansvaret for det mange oppfatter som en kuratorisk glipp, avslører en svakhet i institusjonens organisering.
Nå er det maktpåliggende at Nasjonalmuseet, om de skal ivareta faglig troverdighet, tydeliggjør beveggrunnen for dette valget.