Freskomalerier i mini-format
Madelon Verbeek (f. 1999) er inspirert av freskomalerier, men som ung kunstner i begynnelsen av karrieren, er hun foreløpig henvist til de mindre formater – så i stedet lager hun en slags kollasjer. Madelon Verbeek, At the expense of crushed tulips , 2025. Foto: JPG Andrén
Nederlandske Madelon Verbeek (f.1999) fikk en kunstnerisk oppvåkning av å besøke Oslo rådhus som 13-åring. Men stipendutstillingen på Kunstnernes hus denne helgen, var heller sorgtung og personlig enn allmenn og storslått.
FAKTA
Madelon Verbeek (f. 1999) har en mastergrad i billedkunst fra Statens Kunstakademi i Oslo (KHiO), en bachelorgrad fra Willem de Kooning-akademiet i Rotterdam, Nederland, og en bachelorgrad i kunsthistorie fra Universitetet i Amsterdam.
Oslo
Kunstnernes hus
Akademirommet
Madelon Verbeek
Watering the Moon
22. – 25. januar
Da nederlandske Madelon Verbeek under en familieferie til Norge som 13-åring besøkte Oslo rådhus og så Alf Rolfsens Okkupasjonsfrisen, bestemte hun seg for to ting: hun skulle flytte til Norge, og hun ville lage freskomalerier.
Men der freskomalerier oftest er store, og dekker en hel vegg, minst, er Verbeeks arbeid av en mer håndterlig størrelse. Utstillingen består av 13 verk. De fleste lette papirarbeider, gjerne flere, satt oppå og ved siden av hverandre som fragmenter som sammen hinter om en helhet som forblir uuttalt.
Det som kommer etter sorgen
Hender, hus, hverdagsmotiver. Dagligdagse, nesten Instagram-karusell-aktige utsnitt, hvor det for utenforstående ikke er helt gitt hva slags situasjon det egentlig er man ser og hvilken vekt de ulike øyeblikkene har. Det er hender som spiller piano eller holder hverandre, Sagene kirke (selvfølgelig!), en bokhylle, en kleshaug på gulvet.
Utstillingen i Akademirommet på baksiden av Kunstnernes hus var kulminasjonen av et halvannet års langt atelieropphold på huset. Tittelen «Watering the Moon» viser til det nederlandske uttrykket «å pisse mot månen», foreviget av Brueghel i Twelve Proverbs on Wooden Plates, 1558, en samling små malerier i medaljongstørrelse som tar for seg humoristiske onelinere. Uttrykket handler om å kaste bort innsats på noe nytteløst, og i utstillingsteksten ble dette satt konkret i sammenheng med erfaringer av sorg.
Noen av papirarbeidene er bearbeidet med bivoks, en metode som visstnok knytter an til pynting av oldtidens mumier. Inspirasjonen fra fresko kommer til syne på subtilt vis: kalkstein er blandet i malingen slik at den får den grålige fargen og litt av den samme taktile kvaliteten som frescoarbeider har. Samtidig består hvert enkeltverk ofte av flere klart adskilte deler, litt som et større veggmaleri.
Fra utstillingen Madelon Verbeek Watering the Moon av Madelon Verbeek. Installasjonsfoto: JPG Andrén
Mer enn piss mot månen
Verbeek arbeider også med glassmosaikk. I to hus kan man gjennom vinduene få glimt av et gråtende ansikt eller en sorgtung figur. Disse arbeidene er fine, liksom skjøre på en måte hvor medium og budskap går opp i en høyere enhet.
Verbeek har tidligere hatt en mer politisk tilnærming, men den aktuelle utstillingen, som dessverre bare sto noen dager, representerer en dreining vekk fra det politiske og mot noe mer personlig. Det blir likevel ikke innadvendt. Inspirasjonen fra freskoteknikken, hintene fra kunsthistorien, og den alltid tilstedeværende viljen til å leke med forventningene til hvordan et verk skal se ut, gjør at Madelon Verbeeks utstilling strekker seg ut over seg selv, og blir noe mer, noe langt mer, enn bare piss i generell retning månen.
