Fra teknoflaneri til gruppeterapi 

The Parks of Aomame
Okayama Art Summit 2025
26. september – 24. november 2025

Wander for Wonder 
Tokyo Biennale 2025 
17. oktober – 14. desember 2025

Massiv turisme etter gjenåpningen av landet etter pandemien legger et strukturelt press på Japan. Den tilreisende, på sin side, dyrker øynasjonen som en total genistrek. Ikke uten grunn – usedvanlig gjennomtenkt estetikk og logistikk gjør uutslettelig inntrykk. I november reiste jeg rundt i kulisselignende scener av intense høstfarger, med templer, museer og bjørnevarsel. Årstiden blir i Japan et teater, en scenisk hendelse av kortvarig og syklisk natur. 

Biennalens triumf og problem
Jakten på opplevelse og de mest sceniske utsiktene kan kanskje overføres til kunstlandskapet, og Japans tetthet av biennaler. Utvilsomt et globalt fenomen, generelt kritisert for å være driver av markedspriser og å stå for en ublu stedspromotering, ofte paradoksalt i klinsj med de overgripende sosiale og politiske temaene biennalene gjerne skilter med. 

Jeg besøkte Okayama Art Summit 2025, en internasjonal kunstutstilling som arrangeres hvert tredje år, og Tokyo Biennale 2025, begge med stor utstrekning og ambisjon – og begge nå avsluttet. Felles er en aktiv bruk av vertsbyen som ramme, hvor byen selv blir et slags kunstverk, i alle fall en sterk undertekst for kunsten som blir vist. Den rundt 60 mil lange Shinkansen-reisen mellom byene klokker inn på litt over tre timer: fra metropolen Tokyo med sine svimlende 38 millioner innbyggere og mylder av kulturer sørover til adskillig roligere og mye mindre Okayama, kanskje mest kjent for sin blendende hage fra 1600-tallet, regnet som en av Japans tre beste. 

Wanderlust
Begge mønstringer har vandringen som strategi, og automatisk et ideal om tilgjengeliggjøring av kunsten: fremfor å oppleves tilbaketrukket, skal den ta del i byens gater og tilfeldigheter. Betrakteren oppfordres til å vandre rundt som en slags moderne flanør. Byen blir en tekst man aktivt skal lese, et bilde som brukes begge steder. I Rebecca Solnits bok Wanderlust (2000), som tar for seg gåingens historikk, blir kroppens bevegelse fra ett punkt til et annet skildret som en måte å tenke på, en motstand mot gnålet om tid som kostnad og effektivitet som mantra. Roland Barthes skriver i sin mytegjennomgang Empire of Signs, som først kom ut i 1970 etter den franske teoretikerens besøk i Japan, om sentrum versus periferi. Den typisk vestlige konsentriske byplanen, hvor du søker mot sentrum kommersielt og kulturelt, blir satt i kontrast til Tokyos tomme kjerne. Midt i den tradisjonelle byen ligger keiserpalasset, forbudt for publikum. Hva er å finne i utkantene? 

De to utstillingene utspiller seg i spennet mellom fiksjon og realitet. Der Okayama Art Summit dyrker ideen om det spekulative, science fiction og alternative tankemodeller, er Tokyo-biennalen ydmyk og hjemlig. Okayama-versjonen glitrer som et romskip gått inn for landing, med en følsom antenne stilt inn på samtiden. I Tokyo er det hele betraktelig mer diskret, og som resultat nesten usynlig. Den er oppslukt av byen den uansett ikke kan prege. 

Okayama som fremtidsroman
Det japanske samfunnet kan oppleves som futurisme i sanntid. De teknologiske nyvinningene, med hjelpsomme roboter i skyskraperne og smidige former for transport og sameksistens, fremstår som en perfekt referanseramme for Okayama Art Summit 2025. Som kunstnerisk direktør for denne fjerde utgaven finner vi ingen ringere enn den franske kunstneren Philippe Parreno, som lenge har beveget seg i et science fiction-landskap. Det imaginære har blant annet slått ut i radikale utstillingsformater, hvor ulike verk fremstår som et sammenhengende objekt. Okayama Art Summit har primært holdt seg med vestlige kuratorer, og i 2020-utgaven etablerte Pierre Huyghe (som Parreno ofte har samarbeidet med) forbindelser mellom kunst og vitenskap, antropologi og teknologi. Samarbeid med ikke-menneskelige livsformer (tenk dyr, avatarer og aliens) er en videreført tematikk. Parrenos eget moderskip Membrane (2024) er i så måte den mest iøynefallende konstruksjonen på Okayama Art Summit, et slags tårn i betong, stål, glass og kabler, utstyrt med sensorer som registrerer temperatur, vindstyrke, luftfuktighet og lydnivåer. Disse dataene fortolkes gjennom et AI-program som skuespilleren Yuriko Ishida har gitt stemme til, med et egenutviklet språk utviklet av Parreno.

Samletittelen The Parks of Aomame låner navn fra hovedpersonen i Haruki Murakamis murstein av en roman 1Q84 (2009–10), om en mystisk leiemorder som oppdager alternative verdener og to måner. Umiskjennelig japansk, uten at Murakamis fortelling kan sies å samle kryssende gatenett. Referansen synes mer assosiativ, ved å peke på fiksjonens overskridende evne. Parreno omtaler noe gåtefullt Okayamas beliggenhet ved kysten som «både sentral og perifer», og dens spenning mellom historiske linjer og samtiden, skal visstnok gjøre byen til en roman i tilblivelse. Noen av prosjektene plasserer litteraturen helt konkret i forsetet, som i en film med egenskrevne tekster av den walisiske poeten og kunstneren Angharad Williams. Kunstforlaget Isolarii deler ut japanske utgaver av den franske filosofen Simone Weils notatbøker. 

Byvandringer i laboratoriet
Parreno har veivet inn noen av klodens mest nytenkende hoder – ikke bare kunstnere, men også forskere, filosofer, designere, musikere, arkitekter, filmfolk og forfattere. For eksempel presenteres den japanbaserte Anirban Bandyopadhyays forskning på hjerne-gelé, i stand til å lære, programmere og løse problemer for futuristiske roboter. Det er i alt 30 «gjester», som han kaller dem, fra 11 land. Dette relativt topptunge teamet har plassert sine ulike prosjekter i et relativt kompakt område i Okayama, blant annet i en skolegård, en innebygget shoppinggate og et forsamlingshus. Ideen om å transformere byen til et laboratorium mellom det organiske og syntetiske, det virkelige og virtuelle, føles ikke alltid like sterk. Men der den virker, blir det slående. 

Langs byens kanal, i en forloren politistasjon som ser ut som en art deco-boks, ute av drift grunnet manglende kriminalitet, har den franske kunstneren Cyprien Gaillard i installasjonen Where Trees Have No Names (2025) laget et atmosfærisk miljø. Polaroidbilder er blandet med tresnitt fra Edo-tiden med fremstilling av utlendinger i Japan. En video viser japanske artefakter på et museum og Hamburgs svar på Plata. Utenforskap, eksotisme og blikk på det fremmede, samt et hypnotiserende soundtrack fra kollektivet Geinoh Yamashirogumi: Installasjonen skaper noe nytt og interessevekkende. Lydkunstneren Nicolas Becker, kjent blant annet fra filmproduksjoner som Gravity, har i samarbeid med kunstneren Maiko Endo plassert Kakashi (2025) ved samme kanal, en såkalt Kakashi-dukke i menneskestørrelse laget av strå og skrapmetall, ikledd japanske tradisjonelle klær – som et fugleskremsel fra Blade Runner. Det spilles av en samtale mellom imaginære fugler og denne dukken, og lydbildet blander seg med de faktiske fuglene som romsterer rundt i trærne. Det er noe elegisk over denne sensoriske passasjen. 

Vårt forhold til dyr er et gjennomgående tema, og det uavklarte forståelsesrommet mellom oss er artikulert blant annet i Shimabukus MAGIC WATER (2025), laget i samarbeid med Okayama University. I et gammelt svømmebasseng på en skole har fisker og svære skilpadder blitt ufrivillige partnere, i et eksperiment som forener saltvanns- og ferskvannsskapninger. Å møte blikket til både fisker og skilpadder i disse omgivelsene gir en unik følelse av nærhet, på betrakterens premisser. Men de forblir uutgrunnelige. 

Hodet i steinen
Tokyo-biennalens tittel Wander for Wonder blir i sammenligning en slags minste felles multiplum, uten å peke i en bestemt retning, utover å utforske byen. Biennalen har eksistert som utstilling siden 1950-tallet, under forskjellige navn, ofte sporadisk. Dens nåværende form fikk den i 2021, og i 2025 deltok 39 kunstnere fra Japan og andre land, konsentrert om seks ellers lite promoterte nabolag nordøst i byen. Ellers skjulte steder ble nå forsert med fare for fysisk kollaps, på jakt etter kunst som ofte var vanskelig å finne. En fin måte å bli bedre kjent i byen på, samtidig oppsto en følelse av oppsmuldring i det lokale, og mangel på tyngde og relevans i kunsten som presenteres. 

Tokyos kompleksitet er bygget opp fra ødeleggende jordskjelv og andre verdenskrigs brente ruiner. I blomstrende ordelag tar biennalen sikte på å avdekke skjulte lag i by-veven, tradisjoner og fortellinger, og koble dem til fremtiden. Det er litt uklart hvor dette bryter gjennom i enkeltverk, for eksempel i en fargerik mural ved Tokyo Station, eller i snille og milde blomsterutklipp av Eiji Watanabe i en gammel handelsbygning som huser brorparten av biennalens arbeider. Det oppleves som litt tannløst. I Ueno-området var jeg innom tempelet Toeizan Kanʼei-ji. I Gaku Kurokawas performative skulpturer bes betrakteren om å putte hele hodet inn i et hull i en stor stein for å lytte til den. Et spørsmål om tillit til omgivelsene, om noe. 

Sosial bygging
Blant de mer toneangivende og poengterte innslagene er norske Tenthaus sin aktivering av et gammelt historisk trehus hvor kollektivet har gjennomført flere internasjonale samarbeidsprosjekter, performancer og workshops sammen med The OVEN Network, med kunstnere fra Bangkok, Seoul, Jakarta og Singapore. Prosjektet kobler seg på biennalens større interesse for kollektive samarbeid og aktivering av publikum, blant annet gjennom diskursive gåturer med arkitekter eller sosiologer. Vår tid støpes om som følge av geopolitisk alvor, og kommende naturkatastrofer truer i horisonten, ikke minst i Japan, som fortsatt sliter med ettervirkningene av det store jordskjelvet i 2011. Biennalens insistering på sosiale bånd blir sympatisk og relaterbar, om enn lukket og intern for de som befinner seg utenfor disse egendefinerte fellesskapene. Sett i relieff av Okayama Art Summit blir Tokyo-biennalen mindre kunstnerisk spisset og stimulerende i sine ambisjoner. Små elektrosjokk versus en jevn bris.