Londons grønne lunge

Giuseppe Penone
Thoughts in the Roots
Serpentine South Gallery, London
Står til 7. september

Radikale røtter
Å gå til røttene, for å finne noe som virkelig betyr noe, ligger bak den markante, nå snart 80 år gamle Giuseppe Penones utstilling på Serpentine South Gallery i London. Her vises et konsentrert utvalg verk fra 1969 frem til i dag. På italiensk står rot – radice – i direkte etymologisk forbindelse med radikal. Den eventuelle radikaliteten i kunstnerskapet er samtidig nærmest programforpliktet; som sentral kunstner i arte povera-bevegelsen fra slutten av 1960-tallet. I etterkrigstidens nye virkelighet i Italia var det for disse kunstnerne nødvendig å reflektere rundt den klassiske arven og dyrke frem en idé om enkelhet og energien i hverdagslige materialer, et språk bestående av kålhoder og tøyfiller i dialog med marmor. Den dialektiske kontrasten til den ofte industrielt fremstilte, skarpe minimalismen, parallelt i tid, er åpenbar. Arte povera treffer helt klart en sensibilitet i vår tid, et begjær etter materialer og natur, som blant annet fjorårets mønstring på Pinaults Bourse de Commerce i Paris kan eksemplifisere. Samtidig sier den noe ironisk om kunstens feterte stilling – fattigkunst i børsen!

Redefineringen av noe eksisterende er i så måte en forventning, men det er en fare for at den opprinnelige radikaliteten stivner i manér, spesielt på kunstnernes eldre dager. Jeg minnes utstillingen Penones kollega Michelangelo Pistoletto hadde på Serpentine i 2011 som ikke så rent lite selvhøytidelig. I sammenligning går ikke Penone i den fella, men holder i all hovedsak en følsom og sympatisk kurs, med enkelte mer spektakulære innslag. Konteksten er opplagt et lykketreff, gjennom det umiddelbare nærværet av vegetasjon i et av Londons flotteste parklandskaper, Kensington Gardens, nå på sitt mest eksplosivt grønne og vårlige. Radikalitet er så visst nedtonet til fordel for en opphøyd naturskjønnhet, i etablerte og dannede rammer.

Ut av skogen
En viss ydmykhet leses kanskje automatisk ut fra Penones bruk av trær som kunstnerisk omdreiningspunkt, som i den kultiverte parken bugner som kjempemessige historiske levninger. Penone kommer fra Nord-Italias skogslandskap, som en annen mytologisk skikkelse, og det er som greinene og grønsken definerte kunstnerskapet fra begynnelsen av. Det selvrefleksive viser seg i et av gjennombruddsverkene, fotografiet Rovesciare i propri occhi fra 1970, et selvportrett av den unge kunstneren med speil-kontaktlinser. Han var midlertidig blind, men speilet omgivelsene i egne øyne, for betrakteren.

Samspillet mellom organiske og kunstneriske prosesser er i utstillingen eksplisitt til stede allerede utenfor utstillingsrommene, i form av tre trær støpt i bronse, to fra serien Idee di pietra (2010-2024) som har elvesteiner liggende i greinene. Albergo folgorato (2012) kopierer et faktisk tre kvestet av lynnedslag, Penone har belagt sårflaten med gull. Penone betrakter et tre som en perfekt skulptur, og seg selv som et dyr konfrontert med en plante, former med samme verdi. Som utendørsscene er oppstillingen av trær gåtefull med sin emblematiske forstening av noe levende, hvor bronsen gjennom oksidering ligner bark. Det er uttalt poetisk og visuelt slående.

Sanselig botanikk
Inne i galleriet brer naturens forekomster og det organiske seg videre, blant annet gjennom en hul trestamme fylt med kvae og en haug blader på gulvet. Veggene har tapetlignende avtrykk av kunstnerens hud i Pressione (1977), forstørret opp og håndtegnet i grafitt, samt direkte avtrykk fra barken i trestammer, greiner og blader, utført som frottage i Verde del bosco (1986). Ikke alt her synes like skjerpet, av og til blir det litt daft og pyntelig, blant annet synes jeg serien Gesti vegitali (1983) blir nesten demonstrativt bokstavelig, nesten en limerick i sin bronsestøpte morfing av knortete menneskekropper og planter i store terrakotta-krukker med planter.

Den tematiske felles åndedretten med naturen er mest slående som et mer udefinert stoff, med direkte påvirkningskraft. Installasjonen Respirare l’ombra (2000), et hovedverk som også finnes i en fantastisk variant i Centre Pompidous faste samling, er i så måte samtidig monumental og intim. Vegger fylt opp av laurbærblader bak en lett metallstruktur gir en sansemessig direkte påvirkning, idet du drar den lett parfymerte lufta inn gjennom nesa. På en av veggene henger grener i bronse gjennom et lite speilvendt terrakotta-ansikt som trakt, de går gjennom munnen. Penone er opptatt av hvordan trærne puster og bladene lager skygge, dermed beskyttelse for vekst.

Inne i årringene
Etter hvert visner laurbærbladene, og mister sin opprinnelige farge og duft – i dette ligger en grunnleggende entropi, men samtidig beroligende i sin poetiske forsikring om sammenhenger i naturen. Uten mørk dystopi, som vår tids naturkrise tid best kan matches med, men som en urokkelig kunstnerisk tro, inngrodd med sitt materiale.

Det kollegiale samarbeidet med naturen er aller mest skulpturert i de såkalte Alberi-verkene som ble påbegynt i 1969, hvor Alberi Libro (2017) er plassert inne i laurbærinstallasjonen. Penone fjerner årring etter årring, men beholder utstikkerne til greiner, slik at han på sett og vis avdekker treet slik det en gang var før det ble felt. At alt levende har alle sine aldre i seg, blir her hentet ut som konkretisert form, som i effekt blir en slank og ung mulighet, sett i etterkant. Denne sansevare og observante avsløringen av naturlige sammenhenger vi som oftest er blinde for, blir stående igjen som Penones aller fineste trekk.