Kulturløft uten kraft

Kulturens andel av statsbudsjettet faller nok en gang, og avstanden til én-prosentmålet – Arbeiderpartiets eget ideal – øker. I en tid hvor kultur gjerne løftes frem som demokratibyggende, er det pussig at regjeringen i praksis ikke vil bidra med sterkere støtte til sektoren.

Tidsskrift og kritikk er særlig presset. Norsk Kritikerlags leder, Hilde Halvorsrød, advarer om en offentlig samtale som smalner inn: Antallet kulturkritikker er mer enn halvert siden 2007, og ordningen for tidsskrift og kritikk har ikke fått friske midler siden den ble opprettet. Kritikken er både en inngangsport til kunst og et nødvendig korrektiv i offentligheten – en plass der motstand, meningsbrytning og faglig dybde får rom. Uten en styrket kritisk infrastruktur og en hyppig meningsutveksling står både ytringsfriheten og kulturens demokratiske funksjon svekket. At regjeringen her viser vilje til satsning – ordet «styrke» eller «styrking» forekommer 17 ganger mellom side 11 og 15 – og at fagmiljøene peker på konkrete behov – burde ha blitt speilet langt tydeligere i budsjettets prioriteringer.

«Medier og kulturliv blir i langtidsplanen omtalt som viktig infrastruktur for samfunnsdeltakelse og offentlig samtale og som en forutsetning for et demokratisk samfunn.»  1

Et overordnet problem er avstanden mellom retorikk og realitet. Regjeringen fremhever kulturens rolle som bolverk mot autoritære tendenser, men svekker samtidig ordninger som faktisk kunne styrket den horisontale kulturøkologien. Det regionale kulturfondet kuttes, til tross for mål om desentralisering. Denne er en riksdekkende tilskuddsordning etablert i 2024/25 hvor staten stimulerer fylkeskommunenes mulighet til å forvalte midler myntet på en styrking av lokalt og regionalt kulturliv, samt dialogen mellom profesjonelle og frivillige aktører. Det frie feltet får nok en gang kun prisjusteringer, mens frilansere og selvstendig næringsdrivende – selve grunnmuren i norsk kunstliv – møtes med stillstand.

Samtidig skjerpes kulturpolitiske konfliktlinjer. Debatten mellom kulturredaktør i Morgenbladet Bernhard Ellefsen og ansvarlig redaktør i Klassekampen Mari Skurdal viser en sektor som strides om kulturens formål: Er institusjonene viktige kulturbærere, eller har de blitt en sentripetal kraft som svekker bredden? Uansett syn er én ting sikkert: Uten et robust økosystem av uavhengige ytringsrom – kritikere, tidsskrifter, aviser, faglige plattformer – mister kulturpolitikken sin evne til å levere det den lover: kritisk refleksjon, mangfold og demokratisk motstandskraft.

Regjeringen sier noe vesentlig når den omtaler kunst som demokratiets korrektiv. Men i årets budsjett er det som om dette poenget glemmes idet tallene settes. Store institusjoner trygges, mens de mest utsatte leddene – kritikken, det frie feltet, kunstnerøkonomien – holdes på stedet hvil. Resultatet er et budsjett som lover mye, men som gir lite styrke.

Dette kunne vært året da regjeringen faktisk prioriterte kultur som samfunnsbærende. I stedet får vi et kulturløft uten kraft – og en svekket forutsetning for den åpne, kritiske samtalen vi sies å skulle verne.