Tekstilene som ikke ville henge

Oslo
Salgshallen
Drum Talk
Aurora Passero
Utstillingen står til 8. mars

Det største blikkfanget i Aurora Passeros nye utstilling på Salgshallen i Oslo, er en rad med fem tekstilskulpturer, som er håndvevd av kraftig nylontau og farget rosa, Drum Talk 2-6 (2025). Skulpturene henger fra kroker i taket. Deler av skulpturene er vevd og knyttet tett sammen, andre tau henger fritt og samler seg på gulvet i små pytter. Arbeidene gir assosiasjoner til noe kroppslig. De er en tanke groteske og ligner flådde dyreskrotter som henger til tørk.

Aurora Passero (f. 1984) gikk ut av Kunsthøgskolen i Oslo i 2011, med en mastergrad i tekstilbasert kunst. Hun bidro til en ny oppmerksomhet om veving, tekstil og materialbasert kunst, sammen med, for eksempel, Ann Cathrin November Høibo, og deltok på flere toneangivende gruppeutstillinger utover 2010-tallet. Vigelandsmuseet viste en større utstilling i 2018. Siden har Passero stilt hyppig ut, blant annet på Galleri Haaken, og hun har laget en god del kunst til offentlige rom.

Oversiktsbilde, Aurora Passero, Drum Talk 1, 2025, og bak til venstre, Grand Battement, 2024. Foto: Tove Sivertsen / Salgshallen

I utstillingen på Salgshallen viser Passero ytterligere én tekstilskulptur, av håndvevet, kraftig nylontau, Drum Talk 1 (2025). Den er farget i blått og hvitt, og henger også fra taket lik en sammensunket, kjøttfull skikkelse. På veggene henger flere mindre tepper i en mørkere blå-grå palett. Av disse stikker særlig Grand Battement (2024) seg ut. Det tynne teppet har store sprekker og revner mellom lette tråder og nyanser i grønt. Overflaten er skimrende, det bølger mellom tettvevde og opprevne partier. Arbeidet får meg til å tenke på flerrete fiskeskinn.

Etter en liten runde i galleriet finner jeg likevel at det er en ny serie, innrammede arbeider som har størst tiltrekningskraft. Hand Tunes 1-6 (2025) er små filleryer, luftig vevd av tynne, tynne tråder i ull, nylon og bomull. Nylontrådene skaper et glinsende utseende og kontrast til de andre matte trådene. Fargekombinasjonene i fiolett, gyllen oransje, rosa, hvitt og turkis, er særdeles gode, og det er en spennende kontrast her, mellom vevenes delikate, varsomme struktur og de tydelige, klare fargene.

Befridd fra tyngdekraften
Men det som virkelig løfter disse arbeidene er plasseringen bak glass og ramme. Selv om de andre tekstilene på utstillingen er ansporende nok, har de et litt nedtrykt og sammensunket uttrykk. Dette nedtrykte utseende hefter kanskje ved all tekstilkunst som henges fra tak og på vegger. De hengende tekstilene påvirkes naturligvis av tyngdekraften: de får en topp og en bunn, de strekkes og dras ned mot gulvet, som om tyngdekraften tapper dem for energi.

Forestillende bilder
Ved å ramme inn de små filleryene har Passero befridd tekstilene fra siget nedover. Nå, montert i rammer, har de ikke lenger en topp og en bunn, men er dekorert med rysjer i begge ender. Innrammingen er et enkelt grep som skaper nye muligheter for tekstilene. Mens hengende tekstiler retter oppmerksomheten mot sin egen materialitet, altså trådene og tauene de er laget av, fremstår Hand Tunes i større grad som bilder, på linje med malerier, fotografi og tegning. Det blir tydelig at tekstilene forestiller noe, blant annet sender de tankene til Mark Rothkos fargefelt-malerier, og dét er en ganske fargerik forvandling av filleryas ellers beskjedne form.