Vever og læremester

Anni Albers, Om formgivning
Oversatt av Lene Stokseth
Etterord av Malin Graesse
Design: Exil Design
Omslagsbilde: detalj av Anni Albers Untitled (1940)
Pax Forlag, 2024

Anni Albers (1899-1994) omtales som en av modernismens store vevekunstnere. Før jul utga Pax forlag en samling av hennes tekster oversatt til norsk, boka Om formgivning. Utgivelsen sammenfaller med de siste årenes store oppsving for tekstilkunst, både internasjonalt og her hjemme, og Albers har mye å si om veving. I tekstene er det likevel hennes evner som en klarttenkende og stor pedagog som skinner sterkest.

Albers vokste opp i Tyskland og tok utdannelse ved den berømte kunstskolen Bauhaus i Weimar, på 1920-tallet. Etter hvert tok Albers over ledelsen av skolens veveverksted, og hun giftet seg med kunstneren Josef Albers. Da nazistene vant innflytelse, flyttet ekteparet til USA og Nord-Carolina. Her begynte begge to å undervise ved Black Mountain College, en annen innflytelsesrik skole, kjent for sine mange modernistiske kunstnere, slik som komponisten John Cage og danseren og koreografen Merce Cunningham.

Håp og disiplin
Om formgivning er en oversettelse av den amerikanske utgivelsen Anni Albers. Selected Writings on Design, fra 2000. Tekstene er korte, noen teller bare to-tre sider. Flere av dem er manuskripter til foredrag, andre er små tidsskriftartikler. Språket er svært konkret, klart og tydelig. Albers skriver mye i vi-form og hun snakker til et «oss» som synes å bestå av studenter og andre som ønsker å lære seg et håndverk eller skape noe, slik som kunst. 

Storparten av tekstene er skrevet like før, under og etter andre verdenskrig. Albers beskriver en kaotisk og forvirrende verden, men knytter håp til kunsten og dens evne til å skape mening og orden. Dette håpet er på ingen måte naivt formulert. Albers benytter seg ofte av ord som «disiplin», «motstand» og «selvstendighet». Hun stiller store krav og er ganske streng i sine vurderinger av kunst, men dette gir tekstene stor troverdighet.

Lytt til materialene
Som en god modernist hevder Albers at målet for en håndverker er å skape funksjonelle objekter med rene former. For å oppnå dette må håndverkerne forholde seg kritisk til autoriteter, de må eksperimentere og «våge å forlate de aksepterte konvensjonenes trygge grunn og stå alene og selvstendig.» Kritikken av autoriteter får en kultur- og sivilisasjonskritisk tapning i flere av tekstene. Samtidig advarer Albers mot individualisme, og sier en formgiver ikke skal legge for mye av sin egen personlighet i objektene. Det viktigste kunstnere kan lære seg er å lytte til materialene, bearbeide, kna, kjenne på dem og få praktisk erfaring. «Materialet er i seg selv fullt av forslag til hva vi kan bruke det til», skriver Albers.

Et fyldig etterord
Håndverkerens praktiske erfaring med materialene er nødvendig i så vel kunstarbeid som i industriell produksjon og utvikling av nye stoffer og teknologier. I det fyldige etterordet gir Malin Graesse, postdoktor i miljøhumaniora ved Universitetet i Stavanger, flere dagsaktuelle eksempler på slike vellykkede foreninger av ny og gammel vevteknologi, som Albers tok til orde for. Graesse beskriver i tillegg Albers som en helhetlig tenker, opptatt av sammenhengen mellom «vevstolen og tekstilet, mellom industri, håndverk og kunst, og mellom fortidens teknikker og dagens fremstillingsmetoder.» Slik sammenligner hun Albers med tenkningen til kunsthistorikeren Aby Warburg, som Pax også nylig har oversatt [red. og som nylig er anmeldt i Kunstavisen].

Blomstrende avslutning
Bokas siste tekster er skrevet på 1960-tallet, den siste, «Materialer som metafor», er fra 1982. Men nå synes luften å ha gått litt ut av prosjektet. Selv om argumentene er de samme, forsvaret for rene former, er språket mer blomstrende, dekorert og farget av Albers egen personlighet. Dermed er det ikke lenger et like stort samsvar mellom tekstens stil og innhold. Mens de tidlige tekstene er glassklare og etterlever de strenge kravene om «ren form» som Albers setter for kunstarbeidet, blir formuleringene om «materialenes iboende kvaliteter» mystiske og gåtefulle i de senere tekstene. Kanskje er det slik at de rene formene, i språket så vel som i utformingen av objekter, har størst berettigelse i krisetider, når det er nødvendig å tenke klart. I alle fall er det Albers tekster fra krigsårene som er samlingens modigste og mest inspirerende.