Forførende dyr

Elena Engelsen: Albino (2022). Marmor © Elena Engelsen / BONO 2024. Foto: Øystein Thorvaldsen

Med sine store håndverksmessige ferdigheter lager Elena Engelsen overbevisende skulpturer av dyr, i stein og bronse. Skulpturene hennes er så troverdige at de både fremstår som stivende karikaturer av seg selv, og som uhyggelig livaktige.

Oslo
Galleri Brandstrup
Elena Engelsen
For the Love of Animals II
Utstillingen står til 14. desember

Det er en liten reddhare vi møter helt først i utstillingen til Elena Engelsen på Galleri Brandstrup i Oslo. Albino (2022) er hugget i snøhvit marmor. To røde øyne stikker seg ut og gir skulpturen et nervøst uttrykk. Ørene er dratt langt bakover, bakbeina spenner i fra. Det ser ut som haren kan hoppe av gårde hvert øyeblikk som helst. Resten av skulpturene Engelsen viser på utstillingen er støpt i bronse, men alle deler den hvite harens karakteristiske livaktighet.

Engelsen var tidlig ute i en mannsdominert tradisjon som steinhugger. Etter å ha studert ved Statens håndverks- og kunstindustriskole fra 1969 til 1971, gikk hun senere i lære ved et steinhuggeri i Amsterdam og ble en særdeles dyktig håndverker. Men foruten en svært vakker liten katalog, fra en utstilling på Kunsthuset i Oslo i 1997, er det ikke skrevet eller publisert så mye om kunstnerskapet. Hennes mest kjente bidrag i offentligheten er kanskje den fem meter lange bronseskulpturen Tigeren (2000) som står utenfor Østbanehallen i Oslo. Sammen med sin tidligere ektemann, billedhuggeren Per Ung (1933 – 2013), har hun dessuten laget det astrologiske uret som henger på en bygning nederst på Karl Johan, vis a vis Tigeren.

Oversiktsbilde. Fra Elena Engelsens utstilling For the Love of Animals II på Galleri Brandstrup i Oslo. Foto: Øystein Thorvaldsen 

Så realistisk at det blir fremmed
Dyreskulpturene føyer seg inn i en stolt norsk tradisjon, etter blant andre Ørnulf Bast, Skule Waksvik og Dyre Vaa. Senere har det figurative tapt terreng, og på dagens kunstscene kan Engelsens uttrykk fremstå litt naivt og ute av takt med samtiden. Tilsynelatende, og til forskjell fra så mye annen samtidskunst, virker ikke utstillingen å ha et tydelig politisk prosjekt, eller å være ladet med et konseptuelt innhold.

At Engelsen har holdt på det figurative betyr imidlertid ikke at kunsten hennes er uten en slags kritisk brodd. Faktisk virker skulpturene så realistiske og familiære, at de på sett og vis blir fremmede igjen. Utstillingen på Brandstrup skaper en slags forvirrende, selvmotsigende effekt som lar seg relatere til Sigmund Freuds begrep «Das Unheimliche». I små øyeblikk tar jeg skulpturene for å være dyr, jeg glemmer at de er kunstverk, og så vidt jeg kan se oppnår Engelsen denne fornøyelige, fremmedgjørende effekten på minst to måter.

Dyr slik de gjengis i bilder
For det første virker det ikke som om skulpturene er modellert etter levende dyr, men etter forelegg i den visuelle kulturen. For eksempel refererer Søyle med skilpadder (2018) til Berninis baldakin i St. Peterskirken i Vatikanet, mens de hoppende harene som er stablet oppå hverandre i Flukt (2023), har et veldig stilisert uttrykk. Harene ser ut til å være modellert etter et flatt mønster, slik som et tapet eller en duk.

Elena Engelsen: Søyle med skilpadder, 2018. Bronse © Elena Engelsen / BONO 2024. Foto: Øystein Thorvaldsen

Mange av de andre skulpturene ligner på dyr slik vi kjenner dem fra TV-dokumentarer og illustrasjoner i naturvitenskapelige blader og oppslagsverk. Akkar (2024) kommer i to versjoner. Den ene henger fra taket, den andre ligger oppå en bølgende steinblokk. Begge skulpturene ser ut som skoleeksempler på arten, som om Engelsen har fremstilt akkaren i sin mest karakteristiske form. Skulpturene viser ikke dyrene slik de antakeligvis lever ute i sitt naturlige habitat, men slik vi er vant til å se dem på bilder. De ligner på karikaturer av seg selv, og dette gjør dem merkelig familiære.

Oversiktsbilde. Fra venstre: Elena Engelsen: Akkar 1 og 2, 2024. Revir, 2024. Foto: Øystein Thorvaldsen

Later som det er et bilde
For det andre er det noe med monteringen av utstillingen som gjør skulpturene enda mer livaktige. På veggene, i bakkant av alle skulpturene, er det malt ensfargede fargefelt. Feltene rammer inn skulpturene og gir utstillingen et elegant og stilrent utseende. Når skulpturene rammes inn ser det i tillegg ut som om de er figurer i bilder. Denne effekten kommer tydeligst til uttrykk i Gresshoppe (2024). Skulpturen er montert rett på veggen og omgitt av et beige kvadrat. Det store insektet peker på skrå opp og ut av dette kvadratet, og nå ligner kunstverket på et fotografi eller stillbilde av en kravlende gresshoppe. Vekslingen mellom skulptur og bilde skaper en illusjon av liv og bevegelse. Jeg får følelsen av å se på et insekt som vet at det blir iakttatt. Det virker som gresshoppa midlertidig har stivnet til der på veggen, som om insektet later som det er et bilde, slik at jeg ikke skal legge merke til det.

Elena Engelsen: Gresshoppe, 2024. Bronse © Elena Engelsen / BONO 2024. Foto: Øystein Thorvaldsen

Forvirrende og forførende
Skulpturene virker ikke bare levende fordi Engelsen er en eksepsjonelt god håndverker. Hun skaper i tillegg en slags vekselvirkning mellom det kjente og det fremmede. De nye dyreskulpturene har så karakteristiske former, at det kjennes som om jeg har sett dem hundre ganger før. I tillegg ser det ut som om de har stoppet opp midt i en bevegelse. Dermed virker det som skulpturene når som helst kan bryte ut av de karakteristiske formene sine, og gjøre noe fullstendig rart og uventet. Dette skaper en illusjon av liv som er uhyggelig forvirrende, og veldig forførende.

    Stikkord