I måneskinn gror det ting

Saken er oppdatert 28. august 14:05

Oslo
Oslo Kunstforening
Elina Waage Mikalsen
Melanie Kitti
der andre hadde tråkket var det avtrykk i oss
Kuratert av Pauline Koffi Vandet og Ida Højgaard Thjømøe
Utstillingen står til 13. oktober 

Det er vanskelig å få oversikt i den aktuelle utstillingen på Oslo Kunstforening med Melanie Kitti og Elina Waage Mikalsen. På hvitmalte sokler rundt om i salene viser Kitti 14 «steinblokker» av gips og strie. Disse har hun malt bilder på i freskoteknikk. Men blokkene står vendt mot hverandre, slik at man aldri kan se alle bildene samtidig. På jakt etter freskebildene legger jeg derfor så vidt merke til det sorte tekstilarbeidet Waage Mikalsen har hengt fra taket, som et slags skrømt eller en skygge. Lenger inne høres et lydspor der noen hvisker og sier «hysj». Det kjennes som utstillingen gjemmer seg for meg, som om arbeidene forsøker å beskytte seg eller ikke ønsker å bli sett.

Utstillingen, med den fine tittelen der andre hadde tråkket var det avtrykk i oss, er kuratert av de to danske kuratorene Pauline Koffi Vandet og Ida Højgaard Thjømøe. De er hanket inn som en del av kunstforeningens satsning på relativt unge kuratorer, kalt New Voices. Alle arbeidene i utstillingen er laget i år. Tatt utstillingstittelen i betraktning, hekter den kuratoriske ideen seg på en populær tanke i samtidskunstfeltet om dagen, knyttet til minoritetsstress og hvorvidt foreldregenerasjonens skader og traumer forplanter seg til neste generasjon.

Ligner hulemalerier
Kitti og Waage deler kanskje en slags sensibilitet for slike spørsmål, men de arbeider likevel ganske forskjellig. Kitti (f. 1986) har utdannelse fra kunstakademiene i Oslo og København. Hun har senere gått forfatterstudier og arbeidet som forfatter i den danske hovedstaden. Freskene hun presenterer på kunstforeningen er poetisk titulert før skjelletet mitt fantes / før jeg fantes / fantes det en tåre (2024). De figurative bildene er malt i mange og duse farger, og viser en slags mytologiske dyreskikkelser som strekker seg over to sider av «steinblokkene». Et særlig fascinerende bilde viser en liten fiskestim, et annet viser en froske-aktig figur, med store yndige øyne. Freskene ligner hulemalerier. Andre ganger ses skjell og skjeletter, og da ligner steinblokkene på arkeologiske utgravinger av fossiler.

Midt blant soklene presenterer Waage Mikalsen (f. 1992) sine tekstilarbeider. Hun har gått på kunstakademiene i både Tromsø og Oslo, og arbeider med musikk, kunst og samiske tradisjoner. Alle arbeidene har titler på samisk og norsk/engelsk. I galleriets midterste rom viser hun et slags omriss av et større dyr, laget av vridde jernpåler og sammenflettet ulltråd. Lydsporet innerst i galleriet, 97 dain sániin / 97 av ordene, består av den nevnte hviskingen, flere melodi-brokker, og en samtale på samisk mellom en yngre og en eldre person.

Nedfelt motstand
Når jeg ikke forstår hva disse stemmene snakker om, eller får oversikt over Kittis fresker, tenker jeg at arbeidene utøver en slags motstand mot å bli sett og forstått. Som om arbeidene ikke ønsker å bli identifisert, hvilket er en ganske vanlig minoritetserfaring: å gjøre motstand mot storsamfunnets fordommer og klassifiseringer. Men der kunsten til Waage Mikalsen springer ut av motiver og teknikker knyttet til en spesifikk og geografisk begrenset samisk tradisjon, peker fresketeknikken og Kittis mytologiske figurer til ubestemte tider og steder.

Istedenfor å presse de to kunstnerne sammen, ser jeg nærmere på Waage Mikalsens skrømt-aktige tekstilarbeid, Go mánnu badjánii / Da månen steg. Bildet ser ut til å forestille månen som skinner på en fjord mellom to fjellsider. Måne-emblemet har Waage Mikalsen laget av kråkesølv, som hun har limt på et vakkert brodert søppelsekk-liknende stykke plast. «Søppelsekken» minner om slike søyler Edvard Munch maler for å «portrettere» måneskinn. Videre ligner fjellsidene til Waage Mikalsens på fuglevigner, og etter en stund tenker jeg på A.K Dolvens kjente video Moving Mountain (2004), fra et tåkete fuglefjell utenfor Lofoten.

Ut av trange kategorier
Waage Mikalsen skiller seg fra andre kunstnere som arbeider med samiske forelegg, og som gjerne viser reinsdyrdrift i fargerike, polemiske uttrykk. De dempede arbeidene hennes virker mer forbundet med, enn antagonistisk til «norsk» kultur. Så vidt jeg kan se hekter hun seg på en tradisjon etter Nils-Aslak Valkeapää. Som henne arbeidet han med musikk og forskjellige teknikker og materialer. Valkeapää interesserte seg særlig for fugler, og laget noen av de aller vakreste naturfotografiene jeg vet om. Waage Mikalsens Go mánnu badjánii / Da månen steg virvler opp referanser til en rekke kunstnere, det er laget av så merkelige, improviserte materialer og viser en gripende, nattlig ro. Kunstverket kjennes fremsynt. Det trekker definitivt på en samisk tradisjon, men skritter liksom ut av den trange og litt begrensende kategorien «samisk kunst». Dette er kunst enkelt og greit.