En luftig metafor

Like før sommeren utga Eirik Høyer Leivestad Krystallpalasset: historien om en beboelig metafor, på det lille kunstbokforlaget Lord Jim Publishing. Boka tar utgangspunkt i byggverket Crystal Palace, laget av glass og jern og tegnet av Joseph Paxton (1803-1865) til Verdensutstillingen i Hyde Park, i London i 1851. I boka sporer Leivestad byggverkets mottakelse av personer som Charles Dickens, Charlotte Brontë, John Ruskin og Fjodor Dostojevskij. I tillegg forteller han hvordan ideen om Krystallpalasset har overlevd, og fortsatt øver innflytelse på så vel kunst, arkitektur og skjønnlitteratur, som filosofi og politikk i dag. Ifølge Leivestad er Krystallpalasset ikke bare et byggverk, men en «arkitektonisk tankefigur», som gjør oss særlig i stand til å forstå frembruddet av den moderne verden.

Leivestad (f. 1984) virker som både kunst og litteraturkritiker, blant annet tilknyttet tidsskriftet Vagant. Til daglig arbeider han som foreleser ved det norske Kulturakademiet i Berlin. I likhet med den forrige boken hans, essayet Frykt og avsky i demokratiet (2020), har årets bok tydelige litterære ambisjoner. Teksten er rik på oppfinnsomme adjektiver, stilen er litt ertende og etterpåklok, og Leivestad svinger innom sentrale europeiske forfattere, kritikere og tenkere. Når hovedpersonen i fortellingen er et byggverk, er boken dessuten tydelig forankret i arkitektur- og kunsthistorien.

Når ikke opp som kunstbok
Imidlertid er det som kunstbok at Krystallpalasset er en aldri så liten skuffelse. Jeg savner en god beskrivelse av arkitekturen til Crystal Palace. Leivestad forteller at bygget var formet som et gigantisk kors, 563 meter langt, 40 meter høyt og 76890 kvadratmeter stort. I boka kommer bygningens besøkende dessuten til orde, og nesten alle forteller om magiske opplevelser. Dronning Victoria kalte Crystal Palace et «eventyrland»; forfatteren Charlotte Brontë beskrev folkemassene som rullet lik havet gjennom bygningen; mens en viss Lothar Bucher hevdet bygningen fremsto som en drøm og luftspeiling, at dets romantiske skjønnhet «oppsto i fraværet av lys-/skyggekontraster».

Men uten tilstrekkelig konkrete beskrivelser, får jeg aldri helt tak på hvorfor disse folkene mente bygget var så magisk. Istedenfor å analysere arkitekturen og de estetiske erfaringene de besøkende ga uttrykk for, hevder Leivestad at Crystal Palace var overveldende simpelthen fordi verdensutstillingen som ble vist der inne introduserte en ny kapitalistisk vareform. «Krystallpalassets masseappell lå i varekulturens utopiske løfte: en nært forestående verden av luksus for alle.», skriver han.

Tatt bokens spennende illustrasjoner i betraktning, begynner jeg imidlertid å tvile på denne marxistiske forklaringen. Bildene viser et gigantisk, hvelvet glasstak, pyramideformer, et tempelaktig inngangsparti, enorme gotiske rosevinduer, slanke søyler, balkonger, gallerier, innendørs trær og fontener, fyrtårn, osv. Her ser bygningen høyst fantastisk ut. Boken hadde tjent på et rikere visuelt og kunsthistorisk vokabular, som kunne kommentert bildene og arkitekturen. Leivestads abstrakte vareteori mangler overbevisningskraft!

Sterkest som litteraturkritikk
Så er boken definitivt sterkest som litteraturkritikk, når Leivestad forlater den konkrete bygningen og behandler Crystal Palace som en «arkitektonisk tankefigur». Spesielt svinger det av kapittelet om Krystallpalassets virkningshistorie i Russland. Blant annet sporer Leivestad en innbitt og komisk forakt for bygget i romanene til Fjodor Dostojevskij. Ifølge Leivestad hevdet Dostojevskij at glassbygningen uttrykte en naiv teknologioptimisme, at livet i slike drivhus var ensbetydende med en totalitær overvåkning av menneskene.

Samtidig forteller Leivestad hvordan glasshusmetaforen øvde innflytelse på en krets revolusjonære russere. Blant annet møter vi et utopisk, sosialistisk Krystallpalass i boka Hva må gjøres? (1863) av forfatteren Nikolaj Tsjernysjevskij. I en spesielt minneverdig passasje forteller Leivestad om en viss Vladimir Uljanov som gravde seg ned i denne romanen: «Han leste Hva må gjøres? Ikke én, men fem ganger. […] Da han kom opp igjen, var han blitt Lenin.» 

En besnærende metafor
Krystallpalasset er som best når Leivestad drister seg til slike velinformerte, men likevel luftige spekulasjoner. Det er ikke gitt at Krystallpalasset satte i gang de russiske revolusjonene, men Leivestad makter å gjøre drivhuset til en svært besnærende metafor. Her får påstanden om Krystallpalasset som en særlig god innfallsport til å forstå vår moderne verden, bein å gå på.