Som mor, så datter

Oslo
Galleri Riis
Siri Aurdal og Synnøve Anker Aurdal
Vår
Står til 29. april

Det er en særegen stillhet i utstillingen Vår på Galleri Riis, som viser arbeider av mor og datter Siri Aurdal og Synnøve Anker Aurdal. Siri Aurdals moduler av fargede pleksiglass, Almanakk (2020-23) svever i hodehøyde og skaper en arkitektur av ganger og små avlukker som stenger lyder ute. Innenfor disse rommene vises et utvalg av Synnøve Anker Aurdals tepper, som hun produserte mellom 1970 og 1999. Tekstilene demper og absorberer støy. Sammen utgjør arbeidene en intim scenografi, utstillingen kjennes som et kammerspill.

Oppmuntrer til å lete etter familiært slektskap
Det er ikke lenge siden den store Anker Aurdal-mønstringen på Astrup Fearnley Museet, Synnøve, stengte. Utstillingen åpnet Anker Aurdals kunstnerskap for et større publikum, og den solide presentasjonen var som en kanoniseringsprosess in action. De siste årene har også Siri Aurdal opplevd et stort oppsving i oppmerksomhet. Etter utstillingen med Eline Mugaas på Kunstnernes Hus i 2016, representerte hun Norge på Veneziabiennalen i 2017, og gjentok dermed morens bedrift fra 1982. Utstillingen på Riis er første gang de to kunstnerne opptrer sammen siden de stilte ut med (beste-)mor Gunnvor Anker på utstillingen Tre Generasjoner i Kunstindustrimuseet i Oslo i 1974. Ved å vise mor og datter samtidig oppmuntrer Vår til å se familiært slektskap, innflytelse og påvirkning i arbeidene.

Slike fellestrekk og forskjeller er det ikke vanskelig å få øye på. Begge kunstnerne arbeider vertikalt. I likhet med pleksiglassene er Anker Aurdals tepper flate. De følger ikke et sentralperspektiv, men de har likevel dybdevirkninger på grunn av vekslinger mellom lysere og mørkere farger. Disse fargene, i blått, rødt, oransje og gult harmoniserer godt med Siri Aurdals ensfargede pleksiglass. Glassene er til dels selvlysende, og de to millimeter tykke kantene gir fra seg en varm glødende refleks. I teppene har Anker Aurdal benyttet tråder som her og der skaper lignende gjenskinn.

Enkle former
Pleksiglassene har enkle former. De består av rektangulære firkanter som er utskjært med halve ellipser. Disse ellipsene henger for seg selv, eller de svever speilvendt og direkte over rektanglene. Formene passer sammen som brikker i et puslespill. Enkelte glass har rette endekanter, andre kanter er bølgete. Slike forenklede bølger kan vi gjenfinne i Anker Aurdals Fanfare (1999), mens puslespillmotivet viser seg i Rød ikon (ca. 1970). I dette bildet, med varme gule og røde farger, «henger» to grønne firkanter med runde utskjæringer over et sterkt forenklet ansikt. Disse formene utfyller hverandre og rammer ansiktet inn.

Med bøyd nakke
På en annen side, og i større grad enn de motiviske og materielle overensstemmelsene, lager de svevende glassene en arkitektur som instruerer hvordan kroppen skal oppføre seg. For å ikke dunke hodet borti dem må man gå med bøyd nakke rundt i galleriet. Det er vanskelig å feste blikket på glassene; enten ser man rett gjennom deres glatte overflater, eller man ser en svak refleksjon av seg selv. Fordi glassene er såpass tynne er de nesten usynlige sett fra en 90 graders vinkel.

Datterens glassvegger lager en arkitektur som gjør seg selv mindre synlig, de stenger lyder ute, gjør kroppen mer selvbevisst og skjerper oppmerksomheten. Foran morens tepper er glassene trukket til side. Som skylapper rammer de inn og leder både kroppen og blikket mot teppene hennes. Teppene har en grovere, ru tekstur, og i likhet med den langsomme veveprosessen, oppfordrer de forenklete motivene til nærmere, mer langvarige studier.

Et uttrykk for sammensatt kjærlighet
Hvis utstillingen er et kammerspill, maner den frem forestillingen om en mor som arbeider møysommelig med vevingen sin, og en datter som ser opp til og gjerne vil bli sett av henne, samtidig som hun ikke vil være til bry. Glassene er sannsynligvis laserkuttet; raskt, nøyaktig og industrielt produsert, består de av billige materialer som ikke lar seg knuse. De robuste pleksiglassenes innramming av morens tekstiler ser ut som et utrykk for kjærlighet, med alle oppofrelser det innebærer.