Naiv og figurativ overbelastning
Utstillingen Tegnerforbundets utvalgte 2022 har påtatt seg oppgaven å vise det ypperste av fjorårets utgivelser. Når så mange av bøkene bruker det samme, ekspressive formspråket kjennes det imidlertid som om noen utgivelser har blitt utelatt.
OSLO
Tegnerforbundet
Tegnerforbundets utvalgte 2022
Ragnar Aalbu, Mattis Bekkelund, Nora Brech, Anna Fiske, Inga H. Sætre, Ronny Haugeland, Christopher Nielsen, Knut Nærum, Henriette T. Osnes, Xueting Yang
Utstillingen står til 19. mars 2023
Det er utvilsomt mange ‘fine tegninger’ i Tegnerforbundets utvalgte 2022. Utstillingen viser ti bøker som ifølge utstillingens fagjury representerer «det ypperste innen bildebøker, illustrasjon og tegneserier utgitt i det foregående året.» Dette gjør utstillingen til en slags Zeitgeist over bildebokfeltet anno 2022, hvor naivisme og ekspressiv historiefortelling øyensynlig står høyt i kurs.
I galleriet ligger de ti bøkene oppslått på smakfulle, lette trehyller, omkranset av tegninger fra den aktuelle boka, blåst opp i stort format. Et eget rom viser dessuten en video i ti deler. Her følger vi de enkelte kunstnerne på deres egen arbeidsplass, idet de tegner og stillferdig forteller om tegningen som medium og teknikk. To temaer går spesielt igjen: mange av kunstnerne omtaler tegningen som en slags terapi, et sted de trekker seg tilbake til for å få fred og ro. Dessuten ønsker flere av dem å slå et slag for boken som et takilt medium og for en rufsete, upolert stil, som en motsats til bilder på skjerm.
Ronny Hauglands alfabet-utgivelse Store ord består av dobbeltsidige oppslag og viser kaotiske scener med mange figurer og detaljer. I tillegg viser han fem store tegninger, blant annet av en aktmodell som poserer dramatisk mens fem kunstnertyper sitter i sirkel og tegner i vei med karikerte fakter på hvert sitt staffeli. Alle figurene tegner for hånd. De har store, røde neser, øynene er sløve eller intenst stirrende. De overdrevne grimasene betegner dyp konsentrasjon, og i utstillingen er det nærliggende å se på denne tegningen som et slags forsvar mot smarttelefonenes nivellering av sanseinntrykk og beleiring av oppmerksomheten; til fordel for verdien av håndarbeid og langvarig konsentrasjon.
Haugland er imidlertid ikke alene om å tegne figurer. Nær sagt alle tegningene i utstillingen kretser om mennesker, selv når det dreier seg om dyr, møbler og kunstobjekter. I Une og skolestarten har Henriette T. Osnes i særdeleshet tegnet måpende figurer og mennesker. Én av tegningene viser en stor plass med folk som løper kaotisk omkring med hendene forskrekket i været eller foran store, åpne munner. Boka er fortalt av en liten mus og handler om en gigantisk hval som overrasker Une på hennes første skoledag. Slik er den komiske og absurde boken fortalt nedenfra, om et lite barns første små skritt ut i en stor og uoversiktlig verden. Denne omfavnelse av det lille barnet er enda mer uttalt i Nora Brechs tegninger fra boken Tenk å være eit menneske (skrevet av Idun Alma Ramsdal). Her er også ‘barnet mot verden’ en tematikk, spesielt i de mange tegningene av barn som sover med uskyldige, lukkede øyne mens de varsomt bæres av store hender; eller inne i favnen til godmodige spøkelser.
Dette er ikke nødvendigvis en kritikk av de enkelte bøkene all den tid de nevnte utgivelsene jo retter seg mot barn. Hver for seg er det mye å se på her, men når utstillingen i så stor grad viser relativt like figurer som uttrykker overdrevne og lett identifiserbare følelser, så som glede, overraskelse, sorg, redsel, blir utstillingen som helhet også noe karikert og infantiliserende. I etterkant av pandemien kan det godt være at bildebøker er god medisin mot skjermtretthet. På den annen side blir den figurative ekspressiviteten masete når den presenteres i såpass store mengder. Overalt er det tegninger som skal kommunisere og fortelle meg noe, som om de forsøker å utkonkurrere de digitale skjermene ved å vise tilsvarende mengder uttrykk, farger og innhold.
Representativt utvalg?
Årets utstilling er den sjette i rekken av Tegnerforbundets utvalgte. Fagjuryen har bestått av Anja Dahle Øverbye, Anders Nordmo Kvammen og Melina Edvardsen, og selv om jeg sympatiserer med målet deres om å «løfte frem den visuelle kunstboken som en egen kunstart», er jeg usikker på om utvalget virkelig er representativt for fjorårets «ypperste» utgivelser.
Unntak fra den ekspressive regelen
Kjøkken av Xueting Yang er et unntak fra den ekspressive regelen som regjerer i utstillingen [red. bildet øverst i saken her]. Én av tegningene viser to middelaldrende kvinnekropper bakfra, kledd i blomstrete badedrakter. Her er det ingen overdrevne fakter, grimaser eller farger som kan forklare hva det er vi ser på. Tegningen er mer gåtefull og gir bud om en større bredde av illustrasjonsbøker der ute.