Tingenes tilstand

LONDON
Estorick Collection of Modern Art
Giorgio Morandi
Masterpieces from the Magnani-Rocca Foundation
Står til 30. april

Malermunken
Giorgio Morandi (1890–1964) var en av 1900-tallets merkelige malere. Ikke fordi uttrykket – de ulike mulighetene som fantes i en konstellasjon av kopper, flasker og krukker på et bord eller en hylle – virket uvanlig i stillebensjangeren. Men fordi det var det eneste som tilsynelatende interesserte ham. Morandi var kjent som «munken, «Il monaco», som nærmest ble en immobil del av Bologna – byen han ble født i, døde i og bortimot aldri forlot. Han unte seg riktignok utflukter til Grizzana – senere omdøpt til Grizzana Morandi          i 1964 – om sommeren, og tok sin første og eneste utenlandstur i 1956. Men hjembyen og via Fondazza, hvor han bodde i en støvete liten leilighet i femti år med sine tre ugifte søstre – var vitterlig en kunstnerisk klostercelle å regne for malermunken fra Bologna.

Morandi ble med andre ord mytisk, ikke så mye på grunn av sitt liv som på tross av det. Eller som et slags motbilde til kunstnerlivets stereotypiske overskridelser. Olje- og vinflasker, melkemugger, keramikk, fruktfat; Morandis enkle liv speilet sparsommeligheten i hans spartanske motivkrets – et sjeldent godt eksempel på sammenfall mellom liv og verk.
Kunstneren var med andre ord lokal, men kunsten har blitt global; Morandi henger i alt fra personlige samlinger til Pompidou, Uffizi, MoMA og Metropolitan Museum.

Bildene og tingene
Estorick Collection markerer sitt 25-års jubileum med å vise over 50 verk fra Magnani-Rocca-samlingen, aldri tidligere vist i England. Luigi Magnani (1906–1984) ble en av Morandis viktigste samlere og nære venner. I tillegg til Morandi samlet Magnani på Cézanne, to malere «hvis verker ikke eier innhold», som mesenen hevdet. En uhyre kresen samler, Magnani, enearving til en meieriformue, vurderte hvert eneste innkjøp i ekstrem detalj før han tok det med seg hjem til Mamiano di Traversetolo i Po-dalen, nær Parma.

På Estorick ser vi samlingen utbredt i sin helhet. Magien i Morandis bilder ligger i repetisjon som metode og tålmodigheten som poetikk – det sakte blikket, som markerer Morandis umettelige interesse for ting. Motivene er konkrete til det punktet at de blir abstrakte. «Det er ingenting mer uvirkelig, ingenting mer abstrakt, enn virkeligheten», som Morandi selv uttrykte det en gang. «Det eneste vi vet er at en kopp er en kopp, at et tre er et tre.»

Han skallet av alt som ikke angikk synserfaringen som fenomen; ingen malere, som kritikeren Robert Hughes beskrev det en gang, har mindre å fortelle oss om 1900-tallet, om en verden utenfor maleriet.

Morandis tette kontakt med den fremadstormende generasjonen på 1900- og 1910-tallet trakk ham inn i «tendenseriet» og kollektivet som kunstnerisk strategi; Futuristene, det metafysiske maleriet, Novecento-gruppens utstillinger på 1920-tallet og Strapaese-malernes rustikke provinsialisme, Morandi malte seg inn og ut igjen av de doktrinære fellesskapene. Maleriet ble for Morandi etter hvert uinteressant som historisert medium. Forsøket på å skulle tangere tidsånden i uttrykket, slik fraksjoneringsmanien på tidlig 1900-tallet bar preg av, ble han nødt til å legge av seg. Følgelig er det ikke bare Cézanne og Matisse som ble viktige for ham, men også 13- og 1400-talls-malere som Giotto di Bondone, Masaccio, Paolo Uccello, og Piero della Francesca.

Om toner og tyngde
«Naturalisme» blir en både presis og misvisende betegnelse på en maler som Morandi, all den tid disse bildene pendler mellom abstrakte redegjørelser for synserfaring som smertelig nøyaktige studier av sjatteringseffekter; lyset som smitter fra sandbrunt til okergult til blekgrå, nå dempet isblå; dette er tonespråk i ordets reneste forstand, og som tonal maler har knapt Morandi sin like; i de atomistiske valørforskyvningene, de ørsmå, nærmest uunnselige overgangene er bildene bortimot for musikkstykker å regne. Om du trodde brunt var en kjedelig farge vil denne feilslutningen kureres permanent i Estorick Collection.

Mer enn alt er dette bilder det er behagelig å se på. Fargene er ikke så mye milde som bedøvede. Tvunget inn i et slags koloristisk og tungt søvngjengeri; kjølig oransje og beigegrønn mot fiolett; kald lakserosa, matt perlehvit, dus kalk, mintgrønn mot eukalyptus. Den homogene paletten, de umerkelig, musikalske overgangene er balsam for blikket. «Avansert grå» har vært en ofte gjentatt beskrivelse. Det kan fremstå som om et slags lag av tynn grå tåke pakker inn motivene til Morandi. Enkeltvis kan bildene virke i overkant tilforlatelige og trygge, men som system, som uttrykk for en hel livsgjerning, løftes de over i vitnesbyrdet – suggererende, nesten hypnotisk.

Fargespillet tildrar seg ytterligere tekstur gjennom Morandis veksling mellom flatt og mer pastost, stofflig uttrykk. Jo mer han frigjør seg fra Giorgio de Chiricos og Valori Plastici-gruppens innflytelse, jo råere, mer grovkornet og økonomiske blir strøkene. De oser uanstrengt autoritet.

Utstillingen viser også et større antall etsninger og et utvalg akvareller. De er spennende som vinduer inn til de andre etasjene i Morandis arbeid med stillebenmotivet. Hva som først og fremst gjør seg tydelig er hvordan etsningene og akvarellene, motpoler i måten de angir og artikulerer formvolumene på, begge arbeider mot Morandis mål om absolutt presisjon. Det er ikke de du kommer for å se, men som et forholdsvis ukjent kapittel i Morandis katalog anlegger de interessante sammenligningsperspektiver.

Intim skala, intimt maleri
Utstillingen benytter seg nesten av samtlige av Estorick-samlingens fem gallerirom. Gallery 1 og 2 er henholdsvis dedikert til Morandis maleri og grafikk, i tillegg supplerer akvarellene inn i galleri 2 og 3. De andre rommene presenterer i hovedsak utelukkende italiensk kunst fra futurismen og frem til 1960-tallet. Dette gjør også Estorick-samlingen til et genialt komparativt rom. Her gnisser Morandis arbeid inntil og opp mot hans egen kunsthistoriske kontekst; Umberto Boccioni, Giacomo Balla og den tidlige futurismen; Giorgio de Chirico, Carlo Carrà og det metafysiske maleriet, i tillegg til malere som Gino Severini, Mario Sironi, Massimo Campigli, Renato Guttuso og ikke minst Amedeo Modigliani.

Estorick-salene representerer mindre hvitkube-estetikk enn det utgjør et intimt, mer privat visningsrom. Det er en skala som kler stillferdigheten og intimiteten i Morandis uttrykk; Morandi på Louvre, The Met eller Prado ville slukt bildene levende. Kurateringen og skalaen på Estorick snakker Morandis språk.

Fondazione Magnani-Rocca © DACS 2022.

Giorgio Morandi: Stilleben, 1953, olje på lerret. Fondazione Magnani-Rocca © DACS 2022.

Kverning av kontekst
Det kunne vært mer søkelys på betydningslinjene i Morandis egen kunst og hans eget uttrykk – hva det er med denne kunstneren som skiller seg merkbart ut blant modernismens ellers mediekonsentrerte interesser. Snarere utpensles det i overkant mye om hva som også foregikk rundt Morandi, ikke uvesentlig eller irrelevant på noe vis, men det gjør presentasjonen noe nølende i formen. Men rammene rundt utstillingen er vanntette, ytterligere styrket av en grundig, informativ og robust katalog. Med en kunstner som Morandi mellom hendene er slaget uansett avgjort. Kunsthistoriker-nestor Roberto Longhi kalte ham «den kanskje største maleren på hele 1900-tallet». Kanskje er det ikke sant, men at Giorgio Morandis kunst er tingenes og det tålmodige blikkets triumf er udiskutabelt.