Stol på maleriet

– Jeg hater å male. Thorbjørn Sørensen er sitert på denne kanskje litt pussige, definitivt overraskende uttalelsen, i teksten som følger hans siste utstilling på OSL contemporary. 64-åringen er for lengst etablert blant sin generasjons fremste norske malere, representert i så godt som samtlige større museumssamlinger i landet. Praksisen er tilsvarende motivmessig bred, malerisk overbevisende og profesjonelt anerkjent. Man skulle tro at med et slikt fundament ville de fleste av oss være godt fornøyde i møte med den daglige dont. 

Sørensens «selvhat» skal neppe tas bokstavelig. Jeg vil tro det mer er et øyeblikks uttrykk for den hverdagslige motstanden alle opplever i et kunstnervirke. Og å male er vanskelig, og blir heller ikke nødvendigvis lettere jo flinkere man blir. Ser man det slik, i et større bilde, handler det om den profesjonelle frykten de fleste kunstnere (og for den saks skyld, kritikere) kjenner på: for å stagnere og repetere seg selv, for ikke å se sine egne mangler, for å ikke få det til.  

Pop-inspirert. Fotografi-basert 
Sørensens siste par utstillinger på OSL contemporary blir slik sett å regne som en del av det bildet. Lurid Green Canvases følger i samme maleriske spor som A Warm Afternoon (2022) – forenkla, sjablong-aktige menneskefigurer i tilsynelatende avslappet positur i parklandskap.  

Sistnevnte utstilling annonserte et markant skifte i uttrykket. På tidlig 1990-tall var Sørensen blant kunstnerne som tok det norske samtidsmaleriet inn i en ny estetisk tid, et slags post pop-inspirert og fotografi-basert uttrykk der han med «kirurgisk presisjon» framstilte fargerike stripemønstre, målskive-lignende motiver og fotorealistiske tolkninger av landskaper og hverdagsøyeblikk. De hyperrealistiske maleriene av sigarettrøyk mot grå bakgrunn var de mest oppsiktsvekkende, en forbløffende demonstrasjon av håndlaget, malt med airbrush i flortynne lag over underlaget.  

Klossete sprellemenn 
I sammenligning er de siste åras produksjon nesten like forbløffende i sin forenkling til de simpleste virkemidlene. Motivene er holdt i klare farger, der grønn er den dominerende. Den danner både bakgrunn for figurene, som sitter og står, i grupper eller spredt rundt i landskapet, og trer fram som motiv i seg selv.  

Referansene strekker seg slik fra klassisk impresjonisme – et bilde som Lurid Green III er for eksempel umulig å ikke se at må være en peker til Édouard Manets Frokost i det grønne (1863) – til høymodernismens fargefeltmaleri og Mark Rothko, før de til slutt lander et sted i våre dagers naivistiske figurasjon og det Stian Gabrielsen omtalte som «et mindre maleri» i Kunstkritikk for noen år siden.  

Figurene er framstilt klosset, sprellemann-aktig, tegnet grovt opp med kullstift før fargen legges inn, ofte uten å ta for mye kommando fra tegningen. Bakgrunnene, landskapet, er malt flatt og skjematisk, som om hensikten først og fremst er å få det ned som malerisk notat før «hatet», trangen til å «lykkes», til å imponere, detaljere eller dekorere, tar overhånd. Stol på maleriet. La sporene etter det maleriske arbeidet få lage fortelling, like mye som motivet, synes Sørensen å ville si oss.  

Om disse bildene er et oppgjør med tidligere produksjon og et ønske om å komme fri fra eget grep får bli et åpent spørsmål. Ser man det på den måten, kan man i så fall glede seg over sceniske detaljer i bildene – som den sittende kvinnen i nevnte Lurid Green III, som ettertenksomt nyter en sigarett, der røyken fra sigaretten er lett og drevent, men nesten skjødesløst enkelt tegnet opp med hvit maling på penselen.   

Om det er en henvisning til en tilbakelagt perfeksjonisme, og et slags beskjedent manifest for en nyvunnet anti-virtuositet, kan også få stå åpent. Bildene representerer først og fremst et maleri som ikke lenger spør hva det forestiller, men hva det tåler av malerisk reduksjon.