Studiobesøk – Thorbjørn Sørensen

For tiden forbereder Thorbjørn Sørensen to utstillinger, en soloutstilling på OSL Contemporary og en gruppeutstilling på Oslo Kunstforening med «kunstgruppa si» – en gjeng kunstnere som har spilt en stor rolle i hans kunstnerskap.

De første to årene etter Kunstakademiet, på begynnelsen av 1990-tallet, samtidig med at maleriet som kunstnerisk uttrykksform var i en krise, fant Sørensen ro til å utforske teknikker og en retning for kunstnerskapet sitt. 

I serien Studiobesøk spør Kunstavisen aktuelle kunstnere om utgangspunktet for deres kunst. Hvilke ting, saker, personer, fenomener eller temaer har lagt grunnlaget for eller påvirker kunstnerskapet? Vi har besøkt Thorbjørn Sørensen i hans studio i den nedlagte Veterinærhøgskolen i Oslo. 

Å observere
– Når jeg går gjennom arbeidene mine og ser hva jeg har holdt på med, kan jeg jo se en ting som går igjen, og det er stillebenet, men oftest gjenstanden. Et av de tidligere bildene fra jeg gikk på akademiet, Campingbord med duk (1989), er bare et bord, mens Stol (2020) er bare en stol. Det er definitivt en link mellom disse to. Både i akademitiden og da jeg startet opp etter Kunstakademiet var jeg opptatt av det som var nært. Jeg hadde atelier i Torggata og jeg registrerte det som var rundt meg. Det resulterte blant annet i maleriet Torggata (1990), som viser atelieret mitt, alt jeg var omgitt av, stolen jeg satt på og utsikten ut til gaten og fotobutikken, som nå er nedlagt. Du ser godt at det er en lang linje mellom arbeidene mine. Når jeg bruker tid på en ting, da kommer det tanker mens jeg jobber, det kan være både fint og forstyrrende. Men å observere, det er det som gjør at jeg fortsetter og fortsetter. Det er det jeg lever for – undringen over hva vi har rundt oss.

Kunstgruppa: Ingrid Book, Carina Hedén, Helene Sommer, Per Christian Brown, Hege Nyborg, Thorbjørn Sørensen
– Ingrid Book og Carina Hedén var professorer på akademiet. De var enormt orientert. De hadde et lysbildekartotek som var helt vanvittig, og kunne vise bilder av alt som foregikk. Det var veldig opplysende. Dette var i tiden før internett, og tilgangen på informasjon var begrenset – du måtte basere deg på at du enten reiste eller leste bøker. I 2014 var Book, Hedén, jeg og flere med på utstillingen «Gjennom naturen», kuratert av Jon-Ove Steihaug på Stenersenmuseet. Etter utstillingen dannet vi en liten gruppe for å fortsette samtalene. Siden har vi holdt sammen og det har blitt til en liten serie utstillinger – på Kikutstua i Nordmarka, Kabuso i Hardanger og i 2026 stiller vi ut på Oslo Kunstforening. Det er ikke en ideologi, det er bare en samtale som foregår der vi deler tekster og tanker. Arbeidstittelen på utstillingen i kunstforeningen er Forestill deg at du faller.

Dag T. Andersson, forfatter av bøker om blant annet John Ruskin og Walter Benjamin sin filosofi
– Jeg kommer fra en tid da kunstutdanningen gikk fra å ikke være teoretisk, til å bli det. Det var i typ 1987-1989, det var starten på den teoretiske kunstutdannelsen i Norge. Jeg er hverken opptatt av å være teoretisk eller putte noe teori oppå det jeg gjør, men jeg synes det Dag T. Andersson snakker om er veldig interessant – om tingene som bærere av menneskelig mening og erfaring. 

Arvid Pettersen, maler og professor på kunstakademiet da Sørensen studerte
– En fin historie er en episode på Kunstakademiet. Jeg fikk ikke flaten på bordet til å ligge [red.anm. se maleriet Campingbord med duk (1989) over]. Jeg sa jeg får det ikke til. «Tillater du meg?» sa min professor Arvid Pettersen – og det er jo en ting som er helligbrøde, å male på en annens maleri. «Vær så snill», sa jeg. «Hjelp meg.» Så gikk han bort og tok et lite lyst strøk på kanten av duken, så falt bildet på plass. Jeg var virkelig dypt imponert. Han smilte bare et lurt smil og gikk. Mange år etter møttes vi tilfeldig i Bergen og han omtalte meg som «han jeg malte på bildet til» – så det hadde nok gjort et inntrykk på ham også... Episoden fikk meg til å tro på at det finnes løsninger. Selv om jeg ikke skjønte hva sånne som han betød for meg da, viser det seg jo i etterkant at det har betydd mer enn jeg har trodd.

Minner
– Det er en trøst å tenke på ting jeg har sett og opplevd, jeg koser meg med det. Det er trøst og ro i minner. Å huske farger er en annen ting. Det er veldig vanskelig. Jeg har prøvd å blande meg til farger etter hukommelse, men når du blander overtar synet minnet. Hvis jeg derimot kan tenke på at fargen er den og den blandingen, da kan jeg huske det.