Studiobesøk – Elisa Helland-Hansen

Denne høsten kom boken om hennes kunstnerskap med tittelen, Nyte og nytte (Skald, 2024). Matlaging og måltidet er viktig for henne, og som hun selv påpeker har hennes kunst ikke nådd sitt mål før objektet er i bruk. 

Når man lukker øynene er overflatene på keramikken hennes nesten som å ta på hud, glatt som matt. Muggen, som er en av de mest karakteristiske objektene til Helland-Hansen har en innsnevring for at hånden skal kunne komme nærme tyngdepunktet. Dette gjør at du knapt trenger å bruke en muskel for å helle – med et lite løft tipper den fremover, akkurat sånn som den skal. Gjennom naturfotografiet, som er en stor inspirasjonskilde for glasurene, kommer hun i kontakt med den sjette sans for detaljene, og med 50 års erfaring som keramiker fremstår objektene hun lager nesten som skapt av moder jord selv. 

I serien Studiobesøk spør Kunstavisen aktuelle kunstnere om utgangspunktet for deres kunst. Hvilke ting, saker, personer, fenomener eller temaer har lagt grunnlaget eller påvirker kunstnerskapet? Jeg har tatt tog og båt for å besøke Elisa Helland-Hansen i hennes studio, Elisas hus på Seimsfoss utenfor Rosendal. 

Mor og far (arkitekt Peter Helland Hansen, og Cally, hennes amerikanske mor som var kunstner.) 
– Jeg tror mine foreldre har formet meg mer enn noen andre når det gjelder mitt yrkesvalg. Du blir kanskje ikke klar over dette før du selv blir eldre, og jeg er nesten litt overrasket over at jeg ikke har forstått det før nå, hvor mye jeg har fra min far. Han var arkitekt og tok sin diplomoppgave om gammel byggeskikk i Indre Nordfjord. I sin utforming av eneboliger, kunne han gjerne sammenføye noe gammelt med noe nytt.Det var ikke før jeg leste boken om ham (Arkitekt Peter Helland-Hansen, Skald 2021), at jeg skjønte hvor sterk sammenheng det er mellom hans interesser og tankegang og mine egne valg i arbeidet som keramiker. Hans respekt for tradisjoner og godt håndverk; hans praksis med å kombinere det beste fra gamle skikker med nyskaping; hans preferanse for det «lågmælte og tidlause», slik forfatter Eva Røyrane beskriver hans boliger – alt gir gjenklang hos meg. Far var svært grundig, han var seig og utholdende, og det tror jeg er egenskaper som jeg også har – arbeidsom, nøyaktig og grundig. Min mor som var kunstner har også påvirket meg – hun var et usedvanlig sanselig menneske, impulsiv, nysgjerrig og med stor observasjonsevne. I min oppvekst tegnet hun hele tiden og først som 60-åring tok hun formell kunstutdanning. Jeg tegner veldig lite, men bruker kamera og foto for å se fremfor å tegne. Det er best for meg å gå alene på tur, for det er ingen som liker å vente på meg når jeg skal fotografere hele tiden. Visuelle fenomener fascinerer meg, det begeistrer meg, det kan være noe så enkelt som en frøkapsel. Er det barfrost går jeg konstant og kikker ned i bakken.  

Grete Helland-Hansen Nash 
– Jeg har ofte nevnt min kusine, keramikeren Grete Helland-Hansen Nash. Jeg tror hun var en sterk medvirkende faktor til at jeg bestemte meg for keramikk. Jeg var svært begeistret for henne både som person og keramiker og besøkte henne flere ganger som tenåring på Frikstad ved Kristiansand. Hun hadde et fengslende vesen og var dypt engasjert i sitt arbeid. Hun presenterte meg for mye amerikansk funksjonell keramikk. På den tiden var jeg 17 år og hun 27.  

Forholdet mellom det vi spiser, og det vi spiser fra (måltidet)  
– Jeg er svært opptatt av måltidet. Mat er noe alle mennesker er avhengig av og måltidet er viktig i alle samfunn. Jeg mener at mat pluss fat er mer enn maten eller fatene. Mine ting har ikke nådd sitt mål før de er i bruk. Smaksopplevelsen og sanseopplevelsen blir påvirket av hva du spiser av, og gjensidig, opplevelsen av keramikken blir farget av hva du legger oppi den. Forholdet mellom det spiselige og den harde beholderen. Hva gjør keramikk med matopplevelsen, smaker maten annerledes? Hva gjør maten med keramikkopplevelsen? Jeg kan ikke løsrive elementene fra hverandre, det hele henger sammen og er kjernen og motivasjonen i det jeg holder på med. Jeg er opptatt av det vakre – den gang jeg begynte var det litt fy-ord. Maten kan bli vakrere i skålen og skålen blir vakrere med maten som ligger i. Jeg kan forestille meg en salat, og tenker deretter hvilken form er best til den salaten. Mange velger en bolle, men jeg mener en åpen form, gjerne oval, ofte egner seg bedre. Da kan du pynte med de enkelte ingrediensene i stedet for at alt bare er rotet sammen. Samspillet mellom mat og hva jeg lager er til stede hele tiden. 

Haptikk (læren om berøring) 
Hendenes møte med tingene er et vesentlig aspekt ved mitt arbeid. Taktiliteten, men også forholdet mellom hånden og tingen når du skal bruke den, og her kommer vekten inn. En kopp kan gjerne være tung om den ikke er stor, men møtet med leppene skal likevel være delikat, gjerne med en avsmalnet kant, ikke en sånn tykk pølse inn i munnen. Når du tar fingeren inn i hanken på kaffekoppen skal det kjennes som at den fyller det negative rommet. Uttrykket hånd i hanske er noe forslitt, men det er det det skal være, hånd i hank – det er et volum i hånden eller fingeren din, du skal kjenne at du holder noe som fyller ditt hulrom. Når koppen har en midje, er den mer behagelig å gripe rundt.

Eplemoseren i aluminium fra barndommen 
– Min interesse for funksjon oppsto i møte med en gammel eplemoser fra min bestemor i USA. Jeg har aldri brukt et redskap som er så funksjonelt som den. Alle delene på det redskapet er ekstremt funksjonelle, det fascinerer meg. Med en trepinne som du snurrer rundt i en sil, kommer eplemosten ut i en perfekt konsistens. Jeg har prøvd franske og norske etterligninger, men ingen er så god som den. Jeg har lært av den, jeg måtte studere denne eplemoseren for å finne ut hvorfor den var så mye bedre. Den er ikke spesielt pen å se på, men når den fungere så godt så blir den likevel pen i mine øyne..! 

Det funksjonelle 
– Jeg har alltid vært interessert i ting som er funksjonelle, som fungerer godt i forhold til det de er ment å brukes til. Mannen min Svein lager kniver og jobber med vektfordeling og balansen i hånden. Hvis jeg lager en mugge skal den helle godt, og kutte strålen presist. Hvis den ikke gjør det, er jeg ikke fornøyd med produktet. Det ligger som et premiss i bunnen dette med funksjon. Det handler om massefordelingen i muggen og hvor hanken er plassert. For at du skal kunne helle uten at det blir for tungt må hånden være nær tyngdepunktet, senteret i krukken. Den skal være lett å løfte, og da må du kunne dreie. Funksjonen er, som nevnt, grunnpilaren, men så vil jeg at den skal være så vakker som mulig. Det skal være taktilt, det skal være farger som appellerer, alt skal gå opp i en høyere enhet. Det er litt som å arbeide som arkitekt, man har noen gitte rammer, man skal lage en skole eller en barnehage som fungerer i forhold til sitt formål. Min ramme er funksjon, og så gjelder det å lage noe fint med det som utgangspunkt. Jeg har aldri hatt behov for eller lengtet etter å jobbe med andre uttrykk, komme opp på veggen eller å jobbe med det ikke-funksjonelle.