Studiobesøk – A K Dolven  

Dolven «ville bare jobbe med kunst» da hun som 29-åring begynte på Kunstakademiet i Oslo og materialutforskningen er sentral i hennes virke - akkurat som samtalene med skisseboken. 

I serien Studiobesøk spør Kunstavisen aktuelle kunstnere om utgangspunktet for deres kunst. Hvilke ting, saker, personer, fenomener eller temaer har lagt grunnlaget eller påvirker kunstnerskapet?  Vi har besøkt A K Dolven i Tårnet på Økern.   

Skissebok   
– Den samme type skissebok har fulgt meg hele veien, og er den beste samtalepartneren jeg har om kunsten min. Jeg jobber alltid med myk blyant, ikke med tusj eller kulepenn. Da skriver jeg godt, da er det en sånn flow. Skisseboken er for meg den korteste veien til å notere noe eller få noe ned fra hodet gjennom blyanten og rett på papiret. Jeg har den alltid med meg. Du trenger ikke en lader, du trenger ingenting. Det går bare rett ned, og det har vært veldig personlig for meg. Jeg har hverken snakket mye om denne praksisen eller dokumentert den før jeg gjorde det for første gang for 7-8 år siden. Datteren min var 3 måneder da jeg begynte å studere, og da hun ble større, var det også veldig greit å ha en skissebok og blyant. Bøkene fra den tiden er en blanding av barnetegninger, handlelister og andre ting. Men det er mitt liv og tanker hele veien. Det er også veldig greit å ha skisseboken i håndveska. Hvis det er kaldt, kan du sitte på den. Jeg husker da hun var liten, når hun hadde lagt seg og sovnet, da kunne jeg ha skisseboken og sitte i sofaen med den. Det var også noe med å forberede neste dag. Kanskje spesielt når du må begrense eller strukturere dagen din med barn. Jeg skisserte en tanke om hvor jeg skulle begynne dagen etter. Det ble jo som regel ikke sånn, men da hadde jeg i hvert fall allerede jobbet med tanken før jeg kom på atelieret, og en ting leder til en annen. Så jeg ser nå at den har vært veldig viktig. Det kan være noe i skisseboken som leder til et verk, den er også et oppslagsverk for bakgrunnsstoff for tidligere arbeider, bøkene er markert med årstall.   

Skisseboken har fulgt A K Dolven hele veien. Foto: AK Dolven Studio

 Det ville landskapet som fristed   
– Vi har jo levd mellom det veldig urbane i London og det veldig naturnære i Kvalnes i nord. Det er faktisk ganske mange likheter mellom det veldig røffe urbane og det veldig ville landskapet. De er på et vis ville begge to, og du kan også forsvinne i begge. Du kan være helt deg sjøl. I en storby kan du gå der med en helt vill tanke eller jobbe med noe, og det er ingen som forstyrrer deg. Sånn er det ikke i en liten bygd eller en mindre by.   

Himmelen   
– Himmelen følger med uansett hva slags landskap man er i, jeg ser på den nesten som et lerret, eller en sånn space som går igjen. Verket Untuned Bell, 2009, den ustemte klokken som nå står alene under himmelen ved Honnørbrygga i Oslo sentrum, ble først laget til Tullinløkka. Det var en ganske rotete plass som ikke var definert enda. Oslos høltann som en god venn av meg sa. «Gjør noe stort, gjør noe her», fikk jeg beskjed om av direktøren på Nasjonalgalleriet den gang. Da tenkte jeg, det eneste som er stabilt her nå, det er jo himmelen. Klokken som er laget i 1949 til Rådhuset passer ikke inn med de andre. Den var en ustemt outsider. Til millennium ble den fjernet, for da skulle alt være så fantastisk. Når man trår på pedalen, en cry baby, ringer klokka. Klokka har blitt en ting, den har vokst langt utover kunstfeltet. Turister, barnefamilier fra Grorud, og businessmenn på vei til jobb tråkker på pedalen, det sies nemlig at den bringer lykke. 

Fra studentprosjektet Paviljongen i 2009. Dolven opplevde at elevene jobbet veldig isolert, at de satt på hver sin laptop i sin egen verden og ville at de skulle ta prosjektene sine ut i byen. Foto: A K Dolven studio

Undervisning og samarbeid   
– I 2007– 2013 var jeg professor på Kunsthøgskolen i Oslo. Det var litt tøft å undervise da det pågikk. Jeg var på den tiden den femte kvinnelige professoren på 100 år. Men, jeg har fått masse igjen for det, og nå er de studentene også mitt nettverk i Oslo. Jeg jobber ofte med andre mennesker, med familie venner og naboer. Jeg leter ikke etter den perfekte modellen – den perfekte modellen er den som bærer det innholdet jeg skal formidle. Det er et stort ansvar. Det begynte med datteren min eller meg, og Tale Dolven, et familiemedlem som jeg har jobbet med siden hun var 12, og fremdeles jobber med. Hun var turner som barn og som nå er en internasjonal moderne danser. Vegar Moen har for øvrig hjulpet meg med kamera og foto. Gjennom han, som i dag er en nær venn, ble jeg mer interessert i kameraet.