5 på topp: Charlotte Thiis-Evensen

Charlotte Thiis-Evensen med en lego-figur laget av arkitektfirmaet Helen & Hard. Foto: Tove Sivertsen

Hvem og hva lar kunstnere seg inspirere av i sitt arbeid? Den andre ut i vår nye månedlige serie er Charlotte Thiis-Evensen.

1. Helen & Hard

Etter å ha laget 6 sesonger av Arkitektens hjem på NRK, er det umulig å ikke bli inspirert av arkitekter. Flere av dem jobber veldig likt som billedkunstnere, og en av dem jeg stadig kommer tilbake til, er Siv Helene Stangeland i firmaet Helen & Hard. Ett av prosjektene som er uvirkelig fint er Rundeskogen, der de har tegnet blokker som ligner trær, men som også har noe futuristisk over seg. Et annet prosjekt jeg liker godt er Vindmølleparken, som er et bokollektiv som ønsker å skape en mulighet for folk til å bo sammen, men hver for seg. Måten de jobber med rom er også veldig inspirerende for meg som billedkunstner og arbeidet mitt i gallerirommene.

I Rundeskogen forsøker Helen & Hard å skape blokker som de omtaler som tre trær utenfor skogen. Foto: Helen & Hard

2. Sophie Calle

Siden jeg var ung, har alltid verkene til Sophie Calle inspirert meg og jeg har sett utstillinger over hele verden med hennes underlige konseptuelle verk. Da jeg besøkte en av hennes utstillinger på Louisiana i Danmark kjøpte jeg en liten bok med tilhørende CD der hun forteller små historier hun har opplevd som kan kobles til fotografier. Måten hun jobber med dokumentariske materiale og bruker språk og fotografi inspirerer meg til å tenke at alt er mulig når det kommer til å blande sjangere.

I kunstboka La Visite Guidée følger det med en CD med små historier av Sophie Calle og musikk av Laurie Anderson. Foto: Charlotte Thiis-Evensen 

3. Joan Didion

I sommer leste jeg to bøker av den amerikanske forfatteren og essayisten Joan Didion. 

Memoarene De magiske tankers år og Blå netter beskriver sorgen hun har etter tapet av sin mann og datter som hun mistet med kort tid imellom. I en periode der jeg arbeider med et stort kunstprosjekt som handler om sorg og tap i min egen familie, er det både trøstende og motiverende å lese så godt skrevet litteratur som like mye fremhever de gode tingene i livet og skaper takknemlighet. Et par beskrivelser i bøkene gjorde også mitt eget prosjekt tydeligere i forhold til ting jeg skulle filme til et nytt videoverk. Litterære opplevelser kan også gi gode innspill til visuelle valg jeg tar før jeg skal lage et verk. 

Den amerikanske essayisten Joan Didion (t.v.) har hatt stor betydning for min egen kunstproduksjon. Her er hun fotografert med mannen John Gregory Dunne, som døde i 2003, og datteren Quintana Roo Dunne, som døde halvannet år senere. Foto: Julian Wasser / Netflix

Avfotografering av mitt maleri av Willibald Storn som jeg har i arbeidsloftet. Foto: Charlotte Thiis-Evensen

4. Willibald Storn

På arbeidsloftet mitt står et maleri av Willibald Storn som jeg har fått i gave av ham. 

Willibald har et grenseløst uttrykk når det kommer til både farger og materialer, konsepter og fantasi. Han var en del av Grasbevegelsen på 70-tallet og alle prosjektene hans har politiske undertoner, men samtidig en voldsom energi.

Jeg har besøkt ham mange ganger på atelieret hans og har lange samtaler om verdens problemer og gleder.

Han er en sjelden inspirasjonskilde både som menneske og kunstner. 

En dag jeg var i atelieret til Willibald Storn ble jeg utkledd i et kostyme han laget, der og da, av søppel - og gjenstander han har funnet og samlet på. Foto: Carsten Aniksdal 

5. Louise Bourgeois

Jeg ser utstillinger absolutt hele tiden og jeg mener bestemt at det alltid, minst, vil dukke opp ett verk til inspirasjon. I sommer så jeg den retrospektive utstillingen Imaginære samtaler med Louise Bourgeois på Nasjonalmuseet med flere av hennes ikoniske verk. Der oppdaget jeg plutselig en skulptur jeg ikke hadde sett tidligere. Seamstress, mistress, distress, stress fra 1997 – et eldre tørkestativ med tynne klær fra moren hengt opp på knokler som kleshengere. Samtidig som jeg oppdaget dette hadde jeg nettopp gjort et prøveopptak til et nytt videoverk der jeg henger opp kjolene til min syke søster på et lignende stativ.  

Seamstress, mistress, distress, stress (1997) av Louise Bourgeois er en skulptur som jeg oppdaget da jeg var og så den retrospektive utstillingen Imaginære samtaler på Nasjonalmuseet i sommer. Foto: Charlotte Thiis-Evensen

    Stikkord