Tekstil tankegang

Tone og tråd 
Gallerirommet hos ISCA på Frogner kan virke tilforlatelig og typisk, men inne er det smått eterisk; nå og da slår lydlige ekko ut, som var man i en havgrotte, og hele romerfaringen blir lett, som en slags halvdrøm. Ikke at man ikke raskt våkner opp – nysgjerrigheten blir for stor. 

Pearla Pigao har jobbet tverrestetisk gjennom et kunstnerskap som går egne, idiosynkratiske veier, men som samtidig hviler i noe fortrolig og gjenkjennelig. I utstillingen Soft Circuits undersøker hun vevstrukturens musikalske korrespondanser – strukturlikhetene og samspillene mellom måter å produsere musikk og måter å utvikle den tekstile flaten. Når du kommer i nærkontakt med dem oppstår overraskende lydresponser og auditive utslag. Først virker de plutselige, uhåndterlige, men etter hvert lærer man å kontrollere dem, så å si snakke med verkene. Denne invitasjonen til fysisk kontakt er besnærende. De tre «lydbildene» som utgjør hovedverket Soft Circuits er både konkrete og uhåndgripelige. De har en slags underkuet, subtil barokk kvalitet. Som et høydramatisk havliv under den stille overflaten. 

Det høye hvite teppet som skiller seg ut blant de tre har kalligrafiske mønsterspor som kan minne om arkaiske helleristninger, glemte språk. Men, som om det var magi, våkner til liv i møtet med kroppen og hånden, og universaliteten i uttrykket blir eksplisitt, men aldri overtydelig, aldri banalt. Tvert imot suggereres jeg av å stå der, hånden svevende over stoffet, små symfoniske øyeblikket dukker opp. Det er rett og slett forførende forskning i forholdet mellom materielt og immaterielt, den umulige koblingen mellom form og innhold.  

Soniske atmosfærer 
Musikkens digitale grensesnitt blir morfologiske utgangspunkt for hvordan Pigao tenker tekstiler; for vi har alle sett dem; disse bløte, myke formene som manifesteres i et lydavspillingsprogram, de dukker opp på skjermen som horisontale og lineære varmeutslag på en radar. Pigao konverterer disse til firedimensjonal størrelse. Virkelige ting. Men hun går steget lenger; etter å ha utforsket kobbertrådens multifunksjonelle muligheter – for eksempel dens blankere kvalitet, men også tekniske egenskaper – flytter hun musikken ut i rommet, inn i vevnadene. I 2017 begynte hun å samarbeide med elektronikkutvikler Henrik Waarum i forsøket på å utvikle disse relasjonelle installasjonene. De strømførende kobbertrådene ble et materiale som tillot Pigao å lage interaktive verk som fysisk responderer på kontakt, på bevegelser i rommet rundt dem. 

Bildene blir altså som minner fra sonisk nærvær, et levende lydarkiv manifestert som fysisk form. Den enkelte betrakter trekkes ikke bare inn verkets konstant skapende magnetfelt, men blir performativt del av det, de soniske signaturene like unike som hver enkelt hånd eller kropp som nærmer seg dem. Det er relasjonell, interaktiv verkstenkning i ordets beste forstand; det er det motsatte av påtrengende, overspent, eller gimmickeri-henfalt effektkunst.  

Denne dobbeltheten behøvde ikke i seg selv være en styrke. Det faktum at et verk kan sjonglere mer enn ett uttrykk gjør det ikke prinsipielt mer interessant eller imponerende. Derimot er det i Soft Circuits en helt konsekvent dialog mellom modalitetene som arbeider og uttrykkes i Pigaos (lyd)tekstiler – dette er vitterlig myke kretser. Og den performativiteten som verket betinges av – kontakten med noe annet, i dette tilfellet betrakteren – skaper noe genuint nytt og individuelt ved hvert møte, ved hver kontakt. Hele den usynlige, klingende sektoren som Pearla Pigaos verk omgis av, er ikke mindre enn hypnotisk. 

Metaforkretser 
Hva vi kunne kalle de «stille» verkene i utstillingen har også en sonisk, lydliknende flatekvalitet, som de nevnte lydnedslagene i en musikksoftware, men også topografiske kartmarkører, som om de relieffliknende, utbulende stoffsammentrekningene registrerte høydeforskjeller, i dobbelt forstand; kartet og terrenget, høye og lave toner, stigning(er) og fall. Alt blir del av samme skjema. 

Platgeist I som påkaller snøkledde vidder, et ikke bare et lydlig, men et kroppslig landskap. Det har utstrekning, virkelighet, en opplevd topografi. Den kan sende tankene til samiske tablåer, som enkelte av viddemotivene til Hans Ragnar Mathisen eller Johan Turi, om enn mer abstrahert, men du forventer nesten å finne reindrift i dette landskapet. Samtidig har flaten kalligrafisk kraft, de vevede tekstilene som tekst på en overflate; de kan leses, som var de en helt egen, en helt spesifikk form for materiell fortelling.  

Kontemplasjon og tålmodighet 
Så man har fjell, hav og ørken som mer statiske naturkonnotasjoner til den lydlige dynamikken i Pigaos arbeid. Disse verkene er ettertenksomme, tålmodige, og bare tilsynelatende tilbakeholdne, for det kan derimot innvendes at Pigaos uttrykk inviterer monotonien inn som en konsekvens av det skjematiske og ved første øyekast litt innadvendte i poetikken hennes. For noen vil nok enkelte av bildene bli for avsondrede, for forsiktige. Det er også lett å bli dratt mot lydverkene, som utvilsomt skaper sentripetal effekt i gallerirommet, og at de andre verkene marginaliseres i møtet med Soft Circuits tryllekrets. Men det er ingen kuratorisk ubalanse å snakke opp. Snarere følg med; legg merke til hvordan de soniske markørene nærmest slår ut og inn i de omkringliggende arbeidene, blir registrert, dokumentert, erfart. De snakker sammen, smitter hverandre. Og, nå og da, glir det plutselige, men likevel stille – med tempel-aktig andektighet – lyder gjennom lokalet.