Christian Bjelland om pauser, pensler og å savne lukten av oljemaling

Overhodet er det uvanlig at de som er bitt av samlergenet blir aktive kunstnere – selv om kunstnere jo gjerne eier verk av venner og kolleger. Men da er de aldri først og fremst kjent som samlere, men nettopp kunstnere. Christian Bjellands fortelling er en annen. Hans siste separatutstilling var ved Stavanger Kunstgalleri i 1975. I tiårene siden har han bygget seg opp en massiv og imponerende samling med særlige nedslagsfelt rundt kunstnere som Leonard Rickhard, Per Inge Bjørlø og Bjarne Melgaard. Man kunne nevnt flere.

Hva har ført til denne aktive tilbakevendingen til maleriet etter et mer enn et halvt livs pause? Er kunstneren Christian Bjelland en annen nå enn da han la ned penselen for mange år siden? 

«Grunnen til at jeg vendte tilbake til maleriet er sammensatt – en blanding av omstendigheter og tilfeldigheter», sier Bjelland. «Men en grunnleggende dragning har nok ligget der hele tiden. At jeg er en annen maler i dag enn jeg var på 1970-tallet kan det neppe være tvil om. 50 år i helt andre rom enn atelieret setter sine spor – på godt og vondt.»

Rule Britannia
Maleriene hans har en slags fast, halvfigurativ stringens som aldri helt velter over i det helt abstrakte. Snarere later de til å vibrere i landskapet mellom de to. Solide former uten klart definerte forelegg, men til dels biomorfe kvaliteter sammenstilles med flate, to dimensjonale elementer som overlapper i billedrom som fremstår som tredimensjonale. Denne balansegangen i Bjellands bilder plasserer ham langt på vei i forlengelsen av britisk modernisme, og Bjelland selv fikk instruksjon i England. Maleriet på andre siden av Nordsjøen var særlig interessert i mediets indre, strukturelle logikk, men beholdt ofte en tilslutning til det mimetiske – tenk Bacon, Freud, Kitaj, Auerbach. Uten at Bjellands arbeider nødvendigvis kan trekkes inn mot noen av de sistnevnte.

Hvilke lærdommer og hvilken maleriforståelse tok Bjelland med seg fra studietiden under Alexander Inglis i England? 

«Alexander Inglis, min lærer i kunsthistorie og maleri i mine fem år i England, introduserte meg til maleriene til Alan Davie og William Scott. Disse to, med vidt forskjellig tilnærming til maleriet som uttrykksform, fikk mye å si for min grunnleggende maleriforståelse. Min fascinasjon for maleriet ligger i forsøket på å «ta billedrommet», skape visuell spenst innenfor lerretets kvadratiske form, få fargene til å spille hverandre gode samtidig som de holder flaten.»

Teori og praksis
Denne spenningen i Bjellands bilder er ikke orientert utover, i form av et antydet innhold – fortellinger kamuflert av den plastiske prosessen: «For meg handler det om det visuelle, om form og rom og ikke det litterære. Å kombinere det spontane og organiske med det stramme og strukturerte. Denne tilnærmingen til maleriet har nok ligget der helt fra begynnelsen, men er blitt vesentlig spisset over årene.» 

Denne «spissingen» av uttrykket forekommer også å ha vært i vesentlige dialoger med kunstnerne Bjelland har kjent og samlet på, som nevnte Rickhard, Bjørlo og Carlsen. Hvordan ser han på forholdet mellom kunstnere han har samlet på og kjent, og hans egen kunstneriske praksis? Har interessen hans for disse blitt overført eller påvirket eget arbeid?

«Det er vanskelig å ikke svare bekreftende på det spørsmålet. Det er jo en grunn hvorfor spesielt disse tre kunstnerne ble så viktige for meg. Over årene har jeg jo bygget opp et betydelig visuelt arkiv i bakhodet og det er ikke til å stikke under stol at noe av disse impulsene finner veiene til lerretet når jeg lar hånden uhindret forfølge øyet i arbeidet med et konkret maleri.»

Kunsten og livet
Men Bjellands orienteringspunkter er åpenbart flere – og på spørsmålet om hvordan «verksblikket» eller kunstsynet hans har endret seg siden separatutstillingen for femti år siden anslår han at det «nok har gått igjennom flere stadier over de 60 årene jeg har vært aktiv, først som maler og så som samler. Jeg vil tro at mitt verksblikk er vesentlig skjerpet siden jeg var på det mest produktive midt på 1970-tallet.» 

Bjelland tilbrakte en måned alene i Amsterdam i den fasen og ble særlig inspirert av Cobra gruppen, spesielt Karel Appel. Senere var det Mark Rothko og Willem de Kooning som fascinerte: «Etter jeg la penselen på hyllen og begynte å samle i stedet, ble det en intens periode med atelierbesøk hos flere av kunstnerne jeg samlet på og mange gode og øy åpnende diskusjoner. Verksblikk er ikke noe man kan lese seg til, det er som en muskel som må trenes opp.»

Av navnene som står frem er det særlig Rickhard som har vært viktig for Bjelland – som venn og kunstner: «Leonard Rickhard er utvilsomt den som har hatt størst innflytelsen på mitt verksblikk. Gjennom nærmere 30 år var jeg heldig nok til å få komme på årlige atelierbesøk i Arendal og følge utviklingen over tid av noen hans mest ikoniske malerier. Disse møtene er nok det jeg setter høyest når jeg ser tilbake på mine år som samler. Møtene var skjellsettende for meg. Vi hadde mange gode samtaler, og han, vel vitende om min bakgrunn som håpefull maler, likte å pirre meg ved å si: ‘Savner du ikke lukten av oljemaling?’ Jeg hadde enorm respekt for ham, for hans ufravikelige strenge krav og høye ambisjoner for sitt kunstneriske virke.» 

At Bjelland nylig fant veien tilbake til lerretet er noe han diagnostiserer med psykologisk selvinnsikt: «Det er kanskje ikke helt tilfeldig at jeg plukket opp penselen igjen først etter at Rickhard gikk bort.»

Formen til fremtiden
Knut Blomstrøm, eier av galleriet KB Contemporary på St. Hanshaugen i Oslo har kuratert utvalget av Bjellands bilder på Formue. Etter hans første atelierbesøk hos Bjelland i juni i år – de har kjent hverandre siden 90-tallet – ble han «positivt overrasket» av maleriene hans opplevde som «skolerte», og som bygget på arven fra Rickhard, Carlsen og en maler som Ryszard Warsinski, «uten at det er mer enn små hint i palett og komposisjon hist og her», som han sier. Blomstrøms involvering var utenfor hans rolle som gallerist i denne forbindelse og arbeidet med bildene var noe som ifølge ham selv først og fremst gav «kunstfaglig utbytte». «I tillegg», legger han til, «tenker jeg det er modig av ham [Bjelland] å stille ut. Feltet er ikke kjent for sin generøsitet, særlig ikke hvis man har annen karriere; som for eksempel popmusiker eller kongelig osv. I tillegg modig bruk av orange og rosa i en effektfull men neddempet palett...jeg tror mange ble gledelig overrasket både over det faktum at Christian maler og over den jevnt høye kvaliteten på arbeidene.»

Christian Bjelland har ikke tenkt å nøye seg med et pop-up-format til å markere femti års-jubileet av hans retur til maleriet. Han beholder grepet om penselen denne gangen og legger planer for kommende utstillinger. Hva er planen hans for det videre arbeidet?

«Etter utstillingen hos Formue er jeg nå opptatt av å se fremover og av å lande en avtale med et galleri om en utstilling i løpet av første halvdel av 2027. Her har jeg ikke noe å vise til ennå, men håper at jeg klarer å finne frem til et galleri som er villig til å satse på mitt kunstnerskap. Det å ha en dato frem i tid, og et gallerirom å forholde meg til, viktig for arbeidet mitt på atelieret.»