Vold som oppfinnsomhet

BOK
Forfatter: Leander Djønne
Forlag: Oktober
Utgivelsesår: 2025
Omslagsdesign: Greger Ulf Nilson
Tegning: Matias Faldbakken

Jeg er ikke den første til å melde om at denne romanen er blant det aller mørkeste jeg har lest. Leander Djønne, som også er kunstner, bringer videre den moralske fordervelsen og det vestnorske skurværet fra debuten «Oskespiralen» (2022). I «Alt et» er volden skrudd opp og forvrengt i den grad at det er et rent helvete fra start til slutt – med den sentrale fornemmelsen av å befinne seg i grepet på et rovdyr. 

Boken åpner med stemmen til en snart drektig jerv som lusker rundt i steinrøysa like ved gården til de andre hovedpersonene. Hun forteller om sulten som vokser og drivet etter nytt liv – et anslag som setter den rå og akutte tonen. Djønne har i sitt kunstnerskap behandlet skismaet natur og sivilisasjon, og i «Alt et» kobles den menneskelige grusomheten enda tettere til naturens brutalitet enn i hans forrige roman. I naturen må en kanskje ete sine egne barn.   

Konsentrerer volden som estetikk 
Det andre rovdyret er den ravgale mannen som heller nedpå med sider og denger løs på alt han kan: Vreide, bestefaren til de tolv år gamle tvillingene Våle (gutt) og Rind (jente). Foreldrene har akkurat dødd i en ulykke og det er bestemoren Gydje som insisterer på å ta dem inn hos seg. Rind lider av krampeanfall som gjør henne totalt invalid – Vreide slenger henne på loftet og låser Våle ned i kjelleren. Ruskeværet blåser seg inn, og Vreide nekter å fyre fordi i gamle hus skal det være kaldt. Skjenk prioriteres. Selv sauene i fjøset har ikke fått mat på flere uker. 

Djønne konsentrerer volden i en avgrenset sanse- og stemningsmessig virkelighet. Hele tilværelsen er en ussel, stinkende affære. Her er det råttent, avmagret, fortiet, forgrepet, forslått og forblåst. Forfatteren har en fæl fantasi når det gjelder grusomhetene de sinte mennene får seg til å gjøre, men han har også fantasi til å komponere dette opp mot den estetiske klangbunnen hvor fukt og kulde er hovedingredienser – og stein. Uhyggen blir et estetisk tilfelle, men aldri overflatisk. 

Steinens kunstner
Steinrøysen fra «Oskespiralen», som truet med å sende klippesteiner ned i hodene på gårdsbeboerne, er virksom også i «Alt et». Jord og stein har stått helt sentralt i Djønnes kunstnerskap, og selv har han uttalt at han har et oppheng i fjell som knuser. Om tidligere videoverk har han sagt at de har handlet om kollaps, noe som minner meg om en parallell jeg så under slutten på «Alt et»: I likhet med «Oskespiralen» ender det med at gården, åstedet for alle forbrytelsene, kollapser. I den forrige romanen fylte den sinte mannen huset med våt stein fra steinuren. I «Alt et» tar den sinte mannen og ... ja, det vil jeg ikke avsløre. Men det blir rødt. 

Kanskje litt overdrevet 
Andre likheter som peker mot at Djønne driver et konsentrert prosjekt med sine hittil to romaner, er alle konemordene og den psykiske terroren rettet mot guttebarn, samt det røde håret hos kvinneofrene (som hos Munch). I «Alt et» fins det enda flere paralleller. Tvillinger går igjen i hver generasjon, og av alle ting lider også jerven av «fallesjuke» (de samme anfallene som Rind). Alle fordoblingene og repetisjonene – som forresten også brukes som et språklig virkemiddel – er på grensen til overdrevet. Nå har aldri Djønne prøvd å holde seg innenfor virkelighetens grenser, men det er noe med disse usannsynlige sammenfallene som gjør at romanen kjennes oppsatt. 

Rekken av mord og ulykker minner meg om en fortelling jeg skrev på barneskolen hvor moren i familien fødte samtidig som familiehunden, alt mens bestemoren døde samt den ene valpen. Overflod var konseptet for stilen min, som for øvrig het «Tårer har ingen ende», og i Djønnes tilfelle kunne vi sagt at det er vreden som ikke har noen ende, eller sulten. Slik tittelen antyder har nærmest alle i denne romanen en tilbøyelighet til å bruke andre for egen nytte og opprettholdelse. Brutaliteten blir imidlertid bare et av komponentene i en større komposisjon hvor det spesielle språket tilfører en egen kvalitet, Djønnes idiosynkratiske nynorsk. 

Og slik kjennes romanen heller som noe eventyrlig. Eller den kjennes rett og slett mer som et kunstverk. Ingen sjanger får så mye tyn for sin «utroverdighet» som romanen, med mindre den eksplisitt tilhører en sjanger som tillater seg å brekke og snu på virkeligheten slik vi kjenner den. Av den grunn applauderer jeg Djønnes voldsomme oppfinnsomhet, særlig når den kommer i en såpass konsentrert og formfullendt utgave som i «Alt et». Et siste, åpent spørsmål er likevel: Kan en roman være for formfullendt?