Det uvirkelige element

BOK
Lars Mørch Finborud
Tårnet. Fyrtårnet 
Gyldendal Forlag 2025 

Tårnet som hovedperson 
Romaner av forfattere med én fot i kunstfeltet har ofte noe ekstra, en større oppfinnsomhet eller estetisk vilje. Lars Mørch Finborud er utdannet kunsthistoriker og har jobbet som kurator på Henie Onstad Kunstsenter, i tillegg til å skrive sakprosabøker og fire romaner. «Tårnet. Fyrtårnet» kjennes annerledes enn andre romanprosjekter. 

I begynnelsen kan det virke som om romanen ikke skal noe sted. Anslaget staker ikke ut en kurs og det skapes dermed ikke noen bestemte forventninger om handlingstoppene. Isteden blir vi presentert for en lukket verden hvor begivenheter og utviklinger av mer eller mindre sprø art finner sted. 

Romanens jeg-forteller er en navnløs mann i en utydelig alder, under den titulerte stillingen «levende arkivar». Han arbeider i Tårnet, dette spesielle museet med en utrolig arkitektonisk konstruksjon i en navnløs by. Det er Tårnet som er hovedpersonen, kjennes det ut som. Vi får ikke vite særlig mye om jeg-fortellerens bakgrunn eller livssituasjon utenfor museet. Fokuset ligger på verdenen Tårnet tegner opp, som blir som et eget, sagnomsust vesen. 

Magisk-realistisk filosofi 
Uvirkelige elementer dukker opp, og romanen når et nytt nivå. Man kan begynne å stusse over om man har lest riktig: en stemme på toalettet? Hvor kommer stemmen fra? Når direktøren bringer vår mann inn i Tårnets innerste, glødende hemmelighet, blir det veldig spennende, nærmest lysende. Her ser vi også den estetiske viljen komme til syne. 

Det absurde glir sømløst inn i den virkeligheten som knyttes til vår – her er flust av kunstnernavn vi kjenner igjen fra vår egen verden – men disse fortryllende og motbydelige uvirkelighetene er ikke bare for lek og moro. De opererer som metaforer på spørsmål knyttet til skapelse og åndsliv. Må noe dø for at noe annet skal komme til liv? At jeg på et punkt i lesingen ikke klarer å skille mellom drøm og virkelighet, bringer en uhygge som forsterker motivene heller enn å fungere som en mangel i romanen. Det vitner om kløkt.  

Tett på samtiden 
Vår mann, den levende arkivaren, har som ansvar å «levendegjøre» museets arkiv. Dette passer med vår tids arkiv-trend. Romanen har en haug av referanser til vår samtid, som da den snart avgående direktøren greier ut om det bakvendte mangfoldsansvaret museer har fått kastet på seg. Vi presenteres også for andre virkelighetsnære portretter av museumsvirksomhet, som kuratordiskusjoner og utstillingsåpninger som nærmer seg en katastrofe. 

I romanens andre halvdel bykser vi ut i fremtiden og blir vitne til den mye kritiserte «eventifiseringen» av kunstmuseene. Tårnet har fått ny direktør, som i sin nye rolle begår klassisk «endringsledelse» ved å gi museet nytt navn, logo, slagord og handlenett. Danseshow for de unge vil gjøre museet populært, forteller hun. Skal de nå en hel million besøkende, må de gå etter tall og statistikk. Nå er det ikke lenger kuratorene som setter agendaen for kunsten, men folk uten kunstfaglig kompetanse – som «tar imot innspill». Her tar Finborud vår tid på kornet. Diskusjoner rundt konsekvensene av tilsidesettelsen av kunstfaglig kompetanse ved landets betydeligste kunstmuseer har det vært flere av de siste årene. Sånn sett er Finborud klar i sin tale – her fra stemmen på toalettet, som sier at ideen om at museer må være åpen for alle er «tarvelig»: 

«et museum

skal arbeide

for den ene 

som har behov for kunst

blant de andre

som intet behov har

vi holder ikke på

med å fremstille

hodepinepulver

kun fordi

ikke alle mennesker

har hodepine»

Mister litt futt 
Mot slutten forsvinner noe av energien romanen hittil hadde. Det er nok en konsekvens av at vi dras gjennom en lengre seksjon i et møte der direktøren lister opp sine dumme punkter. Tempoet og fremstillingen er så realistisk at det kjennes som å sitte på et slikt møte som aldri tar slutt. Dog er det ikke her romanen slutter. I den faktiske avslutningen returnerer vi til et av romanens kjernemotiv, stemmen, på en måte som gjør meg begeistret og nysgjerrig på de andre bøkene til forfatteren. Bøker som jeg har til gode å lese.  Igjen vil jeg påpeke hvor forfriskende det er å lese en roman som bruker så lite tid på hovedpersonens indre liv. Ved heller å bruke stedet – Tårnet – som hovedfigur, skaper Lars Mørch Finborud en skattkiste av en fortelling hvor man ikke kan forutse det neste som dukker opp.