fbpx Å samle på kunst

Å samle på kunst

Leonard Rickhard: «Varm dag i furuskogen», 2002-2004, olje på lerret © 2020 Christian Bjelland Collection. All Rights Reserved. Foto: Thomas Widerberg
Kunstavisen innleder nå en intervjurekke med store og små kunstsamlere i Norge. Målet med samtalene er å finne ut både hvorfor og hvordan man samler på kunst. Første person ut er den profilerte samleren Christian Bjelland.
Per Inge Bjørlo: «Oppvekst heime...», 1990-00, Rustfritt stål © 2020 Christian Bjelland Collection. All Rights Reserved. Foto: privat

Kunstsamlingen min inngår i en større helhet

Hvilke omgivelser kunne vært bedre for en samtale om det å samle på kunst enn nettopp kontoret til Christian Bjelland? Her sitter vi med hver vår kopp kaffe omgitt av flere kunstverk som holder museumskvalitet: to svære malerier av Leonard Rickhard, et mindre maleri av Bjørn Carlsen og en uttrykkssterk skulptur av Per Inge Bjørlo. 

Christian Bjelland. Foto: privat
Christian Bjelland. Foto: privat

Kan du fortelle litt om din inngang til å begynne å samle på kunst?
Jeg kommer fra et hjem hvor jeg var omgitt av norsk kunst. Men, jeg vil likevel ikke si at vår familie var spesielt opptatt av kunst – kunsten var der mer som identitetsskapende deler av miljøet, og ikke som samlerobjekter. Min interesse for kunst sprang nok mer ut av en genuin skapertrang og muligens også en indre frustrasjon i ung alder. Allerede som 11 åring begynte jeg selv å male. Etter hvert ble dette mer alvorlig og jeg deltok på flere utstillinger. Avgjørende for meg var det at Stavanger-maleren Kjell Pahr-Iversen på et tidspunkt tok meg under sine vinger, og inviterte meg til sitt atelier. Her fikk jeg oppleve utviklingen og prosessen frem til ferdigstilte malerier. Dette stimulerte min interesse betydelig.  Gjennom ham ble jeg dessuten eksponert for COBRA-gruppen: Karel Appel, Asger Jorn og de abstrakte ekspresjonistene. 

Som 13-åring dro jeg på kostskole i England, Sedbergh School. Jeg var en av de få utlendingene der og min engelsk var ikke spesielt god. Heldigvis ble jeg litt tatt vare på av en skotsk kunstner og kunsthistorielærer, Alexander Ingles, ved skolen. Malingen ble etter hvert så viktig for meg at jeg faktisk vurderte å bli kunstner, men så – etter en helt spesiell aha-opplevelse knyttet til en utstilling jeg var med på – slo jeg det fra meg: jeg innså at jeg ikke hadde det som skulle til for å stå det løpet. I de 8-10 årene jeg malte aktivt, hadde jeg imidlertid tilegnet meg noe kunnskap, lært noen kunstnere å kjenne, og fått etablert visse kvalitetskriterier for bedre å kunne skille mellom godt og dårlig.

Da jeg begynte å kjøpe kunst selv, var det første en flott pastell av den amerikanske kunstneren Morton Caish, så et par bilder av min tidligere lærer, Ingles, og så flere bilder av Pahr-Iversen. Etter hvert økte samlerinteressen, og da jeg kom tilbake til Norge etter å ha jobbet fem år i London som konsulent i The Boston Consulting Group, begynte jeg å kjøpe kunst av norske samtidskunstnere. På det tidspunktet skjedde et slags skifte, plutselig var mitt forhold til kunst et annet.  

Bjørn Carlsen: «Albinoen sages», 1988, olje på lerret © 2020 Christian Bjelland Collection. All Rights Reserved. Foto: Thomas Widerberg

Hvilke kunstnere interesserte du deg for?
Jo, på 80-tallet var det blant annet Bjørn Carlsen, Kjell Nupen, Kjell Erik Killi Olsen og Leonard Rickhard – kunstnere som var litt eldre enn meg, men som jeg opplevde tilhørende min generasjon. Mange galleribesøk og atelierbesøk i den første fasen ble den virkelige starten for min samlervirksomhet.  Muligheten til å komme tett på den kunstneriske prosessen gjennom besøk og samtaler i atelierene, hadde - og har fremdeles, stor betydning for meg. Jeg bestemte meg ganske fort for å samle på norsk kunst fra min egen generasjon, og noen av de nevnte kunstnerne har jeg nå fulgt i over 30 år. De relasjonene jeg har bygget opp til kunstnerne gjennom selve samlingsprosessen har vært av stor betydning for meg. Med årene har samlingen vokst og omfatter nå ca 300 verk av 16 norske kunstnere. De eldste kunstnerne representert er Leonard Rickhard, Per Inge Bjørlo, Olav Christopher Jenssen, Tore Hansen, Sverre Wyller, Hanne Borchgrevinck, Jørgen Dobloug, Kjell Nupen, Kjell Erik Killi Olsen, Kjell Pahr-Iversen og Bjørn Carlsen, de yngste Bjarne Melgaard, Vibeke Tandberg, Andrea Lange og Kira Wager.

Leonard Rickhard: «Scene ved fullmåne I», 2014-2016, olje på lerret © 2020 Christian Bjelland Collection. All Rights Reserved. Foto: Thomas Widerberg

Det må føles som et privilegium å kunne bygge opp en samling ut i fra helt egne premisser og ikke ta hensyn til noen andre enn deg selv...
Ja, det er det! Den kunsten jeg har samlet er den kunsten som har vært viktig for meg i min tid. Det har aldri vært min greie å reise til, for eksempel, New York og kjøpe dyr, internasjonal kunst der. Jeg har heller ønsket å følge noen få kunstnere tett, etablere en dialog og en personlig relasjon. Det kan reises mange innvendinger mot min samling; at den er provinsiell, at den ikke inneholder unge norske kunstnerskap fra i dag, at den er begrenset i tid, uttrykk og så videre. Min samling er definitivt ikke bred. Det har derimot blitt en samling som går i dybden på visse – og etter min mening – sentrale norske kunstnerskap fra min samtid.

Du har vist samlingen din på Lillehammer Kunstmuseum, Stavanger Kunstmuseum og Henie Onstad Kunstsenter. Hvordan var det å se samlingen utstilt i din egen fødeby, Stavanger?
Jeg har jo vært involvert i Stavanger Kunstmuseum lenge. Jeg var styreleder der i åtte år på 90-tallet og var med på å finansiere museets nybygg i 1989. Det var derfor virkelig morsomt å stille ut samlingen der. Det å se deler av samlingen presentert på museale vegger er en opplevelse. Da samlingen ble stilt ut på Henie Onstad Kunstsenter i 2016 var det rett og slett et kick å se arbeidene på store vegger og med en herlig høyde under taket. Jeg er som regel positiv til å låne ut verk fra samlingen til museale utstillinger nettopp fordi det er så interessant å se verkene i andre sammenhenger enn det jeg er vant til. Noen av de monumentale bildene til Rickhard eller Melgaard er jo heller ikke ment å henge på en stuevegg! 

Bjelland snur seg mot det store maleriet som henger rett bak oss og banker et par ganger lett på rammen, før han fortsetter. 

Ja...?
Til den store retrospektive Leonard Richard-utstillingen i Trondheim Kunstmuseum til høsten i år har jeg lånt ut ti bilder fra samlingen. Det kommer til å bli en storveis opplevelse! Etter mitt ringe skjønn vil Rickhard bli stående som den fremste norske maleren i sin generasjon.

Men, hva med den kunsten du har hjemme. Bildene, for eksempel, hvordan forholder du deg til dem til daglig?
Når det gjelder de bildene jeg omgir meg med hjemme, så inngår de i en større helhet. Selve prosessen frem til at de henger på veggen klinger med i betraktningen av bildene. 

Det at du har vært god venn med de kunstnerne du har samlet kunst av – har det bare vært positivt?
Ja, først og fremst, men klart at det ikke har vært helt greit når jeg sluttet å kjøpe kunst av enkelte. Det blir jo litt som med kjærlighetsforhold, «when you fall out of love», det er jo ikke alltid like enkelt.

I boken «Øyenvitne Christian Bjellands samling» som ble gitt ut på Forlaget Press i 2006, skriver Hans Jakob Brun i sitt essay at endringer i privatsamlinger kan leses som historien om personlige ny-orienteringer. Du har vel ikke bevart all den kunsten du har kjøpt opp gjennom årene...
Jeg har faktisk solgt lite av det jeg har kjøpt, og i den grad jeg har gjort det, har det vært ene og alene for å spisse samlingen. Jeg har ønsket å fokusere på essensen. 

Du hadde i en periode kunsthistoriker og gallerist Haaken Christensen som rådgiver. Hva vil du si at han har hatt å si for din forståelse av kunst?
Haaken var en god rådgiver for meg når det gjaldt grafikk på tidlig 80-tallet. Der var han kunnskapsrik. Spesielt hva gjaldt Munch. Haaken tok meg dessuten med til Bern i Sveits der jeg fikk treffe Eberhard Kornfeld og fikk se hans grafikksamling. Det var en stor opplevelse.

Vil du si at ditt forhold til kunst har betydd mye for din erkjennelsesvei gjennom livet?
Ja, uten tvil. Min geskjeft har vært å være forretningsmann, jeg har en akademisk bakgrunn innen økonomi og jobber i næringslivet. Kunsten har vært et annet rom å gå inn i når arbeidet har vært stressende eller vanskelig; at jeg da har hatt mulighet til å vende  blikket annet steds hen har betydd mye for meg. Det har gitt nye perspektiver og en trygghet som jeg også har tatt – og fremdeles tar med meg – inn i mitt daglige virke. 

Er din interesse for kunst en slags religionserstatter, tror du?
Nei, jeg er ikke religiøs, men jeg setter stor pris på kunstnerisk integritet og kvalitet som står seg over tid. 

Per Inge Bjørlo: «Crawler», 2004-2005, Rustfritt stål © 2020 Christian Bjelland Collection. All Rights Reserved. Foto: Privat

Vil du avslutningsvis si noe om ditt nære forhold til Per Inge Bjørlos kunst?
Ja, i hans røffe skulpturer ligger det en basal energi, råhet, en varhet og en genuin sårbarhet. Det finnes ikke glatthet i hans skulpturer, de stikker dypt og rører ved det grunnleggende i vår eksistens. Jeg har flere av dem hjemme hos meg. De betyr svært mye. 

Jeg opplever Bjørlos skulpturer som litt groteske, som manifestasjoner av konfliktstoff. Hvorfor liker du hans skulpturer så godt? 
Det kan ha å gjøre med erfaringer jeg har gjort meg i barndommen, blant annet det jeg gikk igjennom første året på engelsk kostskole. Det er kanskje noen arr derfra, mulig det.

Bjarne Melgaard: «Untitled (Shy Chihuahua)», 2007 © 2020 Christian Bjelland Collection. All Rights Reserved. Foto: Thomas Widerberg

Dine siste anskaffelser?
Det siste var et maleri av Bjarne Melgaard fra 2007, som jeg kjøpte på auksjon i London, samt noen fine tidlige tegninger av Leonard Rickhard kjøpt på nettauksjon i Oslo.  

mona.gjessing@kunstavisen.no

Hold deg oppdatert med vårt ukentlige nyhetsbrev.