5 på topp: Guttorm Nordø

1. Fernando Pessoa, Uroens bok (Solum, 2000) 

Jeg har prøvd å unngå å la meg inspirere eller bli påvirket av andre bildekunstnere. Noe helt annet er det å kjenne seg igjen i andres arbeider og kunstneriske tilnærmelser, å oppdage at en selv er del av et åndsfellesskap, å se at kunstnere som var ukjent for en, driver med lignende ting som en selv – dét kan være både inspirerende og nedtrykkende, det siste særlig hvis vedkommende kunstner viser seg å være berømt. Jeg nevner, som ett eksempel på det siste, Uroens bok som jeg fikk fra en bekjent etter at han hadde lest mitt manuskript med aforismer og kortprosatekster: Bokgaven var nok et hint til at jeg måtte ha latt meg inspirere, på grensen til plagiering, av Pessoas bok, noe som overhodet ikke stemte, jeg hadde ikke lest forfatteren, men uansett, en liten sjokkopplevelse var det å lese de mange strøtankene og betraktningene jeg selv hadde balet med i årevis – som gjennom Pessoas formuleringer var så uendelig mer skarpsindig, underfundig, klokt og fremfor alt morsommere uttrykt enn mine egne skriveforsøk. Anbefales! 

2. Jean Dubuffet, Løse rubrikker (Edition Bløndal, 1996)  

Denne bitende morsomme og kloke lille boken dukket opp i postkassen, sendt av min kjære kunstnerkollega i Trondheim, Tor. H. Karlsson, og kan stå som et eksempel på inspirasjon og bekreftelse i møte med en annen skrivende bildekunstner:  

I Løse rubrikker gjør Dubuffet et omfattende intervju med seg selv, der han kommer opp med sinnrike, protesterende, ofte forargede svar, oppgitt over spørsmålsstillerens (Dubuffet selv) uvitenhet og fordommer. Denne boken ga meg et spirituelt puff; jeg overlevde heldigvis lesningen, lo meg bare nesten i hjel. Dubuffet var en lynende skarp og intelligent skribent, med krystallklare holdninger mot snobberi og unnfallenhet innen kunst- og samfunnsliv. Han ble selv rammet av hets og uforstand gjennom mange år: Samtiden kan være en dårlig dommer når det kommer til kunstforståelse. Boken anbefales til alle som har et litt respektløst forhold til kunstens alvorlighet og innbilte tempelverdighet. 

3. Bergljot Hobæk Haff   

Daglig, til og med om natten, i drømmene, fins det mengder av mennesker, hendelser og annet å bli inspirert av: er man heldig utløses aktivitet, heller enn apati og motløshet.  

Litteraturen har vært min mest trofaste følgesvenn gjennom livet: Det fins så sinnssykt mange norske forfattere som burde ha vært trukket frem i lyset, mange av dem med sine glansdager i forrige årtusen. 

Jeg velger én blant dem: Bergljot Hobæk Haffs forfatterskap er utrolig fascinerende og sitter som støpt fra første til siste bok – første roman Raset (1956), og siste Attentatet (2004) – en publiseringskarriere på femti år! Begynn hvor som helst i bibliografien, det er vanskelig å finne noe å mislike der, selv lest med «dagens øyne». Hennes psykologiske innsikter er evige og slår deg overende i nakne, brutale, følsomme og avslørende beskrivelser av menneskets gjøren og laden. Til å bli både matt og glad av. 

4. John Coltrane, Blue Train  

Ved et lykketreff kom jeg som femtenåring i besittelse av to LP-er med John Coltrane. Jeg hadde aldri hørt navnet før, og visste ingenting om jazz – i mitt hormonsprengte ungdomsliv gikk det ut på å konsumere mest mulig 60-tallsrock og samtidsmusikk, dvs. prog-, heavy- og glamrock, samt protopunkere som Slade og New York Dolls, altså temmelig langt unna jazzen. 

Siden jeg nå hadde disse Coltrane-skivene måtte jeg jo høre på dem, og ja, jeg lyttet, om og om igjen, skjønte lite, men kunne ikke unngå å bli trollbundet, syntes jeg hørte nye ting og toner hver gang platene snurret – og dét gjør jeg den dag i dag, snart femti år senere.  

Disse to albumene var Blue Train og Coltrane Times, av hvilke det første nok er best kjent. Da jeg i 1988 laget en serie oljemalerier på vindusglass, malt direkte på glassets bakside (hinterglasmalerei), stilte jeg opp den utfordring for meg selv at hvert eneste av disse forholdsvis store glassmaleriene måtte fullføres i løpet av én Coltrane-plateside, som varer i sånn circa 20 minutter, og slik ble en utstilling til, i løpet av intense coltranerykk og -napp. 

Det hender at de bildene man er mest fornøyd med slett ikke har tatt lengst tid å male.  

5. Sigrid Undset 

Av en eller annen grunn led jeg av en langvarig vegring mot å lese Sigrid Undset, men under det første året av pesten, eller Covid-19, begynte jeg endelig på en av hennes bøker. Og ble som besatt. Hvordan kunne jeg ha vært så forstokket og fastholdende på gamle fordommer? Jeg ga meg ikke før jeg hadde pløyd gjennom hennes samlede verker, som faktisk sto i biblioteket vårt (arvegods). 

Trenger jeg egentlig å si noe mer? At hun er én av fire norske forfattere som har mottatt Nobelprisen i litteratur er langt ifra ufortjent, for å si det sånn. God lesning!