Studiobesøk – Sille Storihle

I Open Call trekker kunstneren seg tilbake – hva skjer når kunstneren forsvinner? Det er et av flere spørsmål som stilles i filmen der karakterene improviserer frem sin egen rolle. Storihles arbeider er i senere tid nettopp inspirert av laiv (engelsk LARP, Live Action Roleplaying Games). Å gå i rolle var viktig for hen gjennom hele oppveksten, og lek med roller driver hen med fortsatt.  

I serien Studiobesøk spør Kunstavisen aktuelle kunstnere om utgangspunktet for deres kunst. Hvilke ting, saker, personer, fenomener eller temaer har lagt grunnlaget eller påvirker kunstnerskapet? Vi har møtt Sille i hens studio på Frysja, på det samme tunet hvor hen også bor. 

Kunstutdanning og undervisning
– Jeg kommer ikke unna at kunstutdanning har formet meg som kunstner, både gjennom å være student og underviser. For meg var kunstakademiene en arena for eksperimentering og kritisk refleksjon – et sted for å utvikle et kunstnerskap som er spesifikt for deg selv sammen med andre. Utdanningen var ofte frustrerende, og det tok lang tid før jeg innså at mye av den frustrasjonen var læring. Jeg har hatt noen veldig formative mentorer som Maggie Nelson på CalArts, Maaretta Jaukkuri på Kunstakademiet i Trondheim (NTNU) og Åsa Sonjasdotter på Kunstakademiet i Tromsø (UiT). I 2016 begynte jeg å jobbe på Filmkunstskolen i Kabelvåg (UiT). Studenter og kollegaer der har vært viktige samarbeidspartnere for meg. 

Filmen Symbiopsychotaxiplasm: Take One
– En film som jeg alltid vender tilbake til er William Greaves’ Symbiopsychotaxiplasm: Take One fra 1968. En film som ble oversett i sin samtid, på tross av at filmskaperen selv mente han hadde laget et mesterverk. Filmen er engasjerende, utforskende og nyskapende i måten den klarer å gjøre filmens produksjon til en del av historien. Jeg har også vært inspirert av Greaves andre filmer, og er interessert i hans tidlige bruk av teknikker som psychodrama. I 2020, rett før USA stengte ned på grunn av korona, fikk jeg med meg en utstilling og et symposium på Princeton viet hans arbeid. Noe som bare forsterket min fascinasjon for hans allsidige virke som filmskaper.

LAIV (live action role-playing)
– Mitt møte med laiv i 2018, kjent som live action role-playing game på engelsk, har vært innflytelsesrikt. Selv om jeg ikke hadde særlig kjennskap til laiv, var det et veldig intuitivt og gjenkjennelig møte. Å gå i rolle og kle meg ut var viktig for meg gjennom hele oppveksten, ofte for å skape en annen virkelighet. Å treffe et miljø med voksne som leker har vært veldig inspirerende fordi det gir rom for så mye spontanitet, kreativitet og impulsivitet. Aspekter som det kan være vanskelig å holde på i kunstneriske produksjoner når taksameteret går. 

Arkivet 
– Å være en del av en minoritet betyr ofte at din historie er underfortalt, og du må selv gjøre jobben med å finne og fortelle historiene om de som kom før deg. Det har gjort at jeg har brukt mye tid i arkiver, som for eksempel ONE National Gay and Lesbian Archives i Los Angeles, hvor jeg har funnet materiale som danner grunnlaget for filmer og bøker jeg har laget. Samtidig har jeg vært opptatt av å arkivere egen praksis, som for eksempel gjennom boka FRANK (2021). Den er et slags arkiv i bokform over den queer-feministiske plattformen FRANK, som Liv Bugge og jeg drev i nesten et tiår. Jeg har fortsatt ikke tillit til at samtiden klarer ta vare på og fortelle om arbeid som ikke blir kanonisert, og derfor har arkivet blitt en viktig form.