Oslo feirer dobbeltjubileum

– Vi skal selvsagt ikke feire brannen, men vi skal benytte anledningen til å lære Oslo-historien. Vi elsker Oslo og det er viktig å kjenne historien til byen vår. Å vite hva som har skjedd i gatene vi går i hver dag, sier Oslos kulturbyråd Anita Leirvik North (H) til NTB.

Hun sikter til storbrannen som rammet Oslo i 1624. Oslo var da en tettbygd liten treby med cirka 3000 mennesker. Den lå der gamlebyen i dag ligger.

Om kvelden 17. august 1624 ble Oslo rammet av en av de største brannene byen noensinne har opplevd. Brannen varte i hele tre dager, og omtrent hele byen ble lagt i aske.

Kong Christian IV av Danmark og Norge besluttet å bygge opp byen på nytt bak Akershus festning, i området som i dag er kjent som Kvadraturen. Den nye byen døpte han etter seg selv: Christiania.

300 år senere – i 1924 – vedtok Stortinget å bytte navnet tilbake til byens opprinnelige navn Oslo.

Foredrag, debatter og utendørsteater
Alt dette skal i år markeres med brask og bram i et stort dobbeltjubileum, som har fått navnet Oslo2024 med egen logo. Byrådet har satt av egne midler til jubileet.

– Historiene om hva som skjedde i 1624 er like fascinerende om man er innflytter eller har vært Oslo-boer i mange generasjoner, uansett hvor i byen man bor, og uavhengig av etnisitet eller alder, sier North. 

Programmet skal strekke seg gjennom hele året, men hoveddelen skjer på høsten.

I Middelalderbyen blir det markering på dagen nøyaktig 400 år etter brannen. Oslo middelalderfestival står for arrangementet. Det blir blant annet blir en dramatisering av brannen og middelalderlivet i Oslo.

Det vil settes opp en rekke historieforedrag, i tillegg til debatter om Oslos fortid, nåtid og fremtid. Oslo Nye skal sette opp en jubileumsforestilling, og det blir utendørsteater på festningen i tillegg til utekino.

Christiania ble til Oslo
Så tilbake til historien. Etter 1814 var ikke lenger Norge underlagt dansk styre. Utover 1800-tallet kom det nasjonalromantiske malerier, nasjonalsang og jakten på det norske.

– Denne nasjonalfølelsen fikk seg en ny omdreining etter at Norge ble helt selvstendig fra Sverige i 1905. Og da dukket det nok så fort opp ideer om å endre på de navn som hadde røtter i foreningstiden med Danmark, sier professor emeritus Jan Eivind Myhre i historie ved UiO til NTB.

De fleste fylkene byttet navn, for eksempel fra Kristians amt til Oppland fylke, mens Jarlsberg og Larviks amt ble til Vestfold.

Så ble blikket rettet mot byer med danske navn. Navnet Christiania ble gradvis fornorsket til Kristiania, men debatten om å ta tilbake det eldgamle Oslo-navnet spisset seg til, forklarer Myhre.

– I 1924, på 300-årsjubileet, fant man ut at det var en passende anledning til å ta tilbake middelaldernavnet. Det var noe motstand, som det alltid vil være. Men ikke så stor motstand at man måtte gå tilbake på navneskiftet, sånn som i Trondheim, sier han.

Han sikter til da det i 1929 ble vedtatt å døpe Trondhjem om til det historiske navnet Nidaros. Men etter voldsomme protester valgte man å inngå et kompromiss – å heller fornorske navnet til Trondheim isteden.

Hva skrev avisene om navnebyttet?
Oslo-navnet ble på sin side stort sett ønsket velkommen. Navnebyttet ble vedtatt sommeren 1924 og trådte i kraft ved midnatt natt til 1. januar 1925.

Verdenskart og leksikon måtte endres. Og navneendringen fikk naturlig nok fyldig med spalteplass i norske aviser.

– Skiltmalere har hatt det travelt, de siste forandringer er gjort. Mange hilser det nye navn med glede, mange sier farvel til det gamle med vemod. Men om nogen aar er Kristiania glemt og det nye Oslo er en selvfølgelighet, udiskuterlig og uforanderlig, skrev avisa Dagen 31. desember 1924.

Ved midnatt på nyttårsaften ble navnebyttet markert med klokkeringing, hvin fra fabrikkpiper og dampskipene i havnen, kanonskudd og stort liv i gater og kafeer, skrev avisen Akershusposten, som i dag ikke finnes lenger.

– Det var svart og trist i Kristiania langt utover nyttårskvelden. Men så kom sneen dalende bokstavelig talt i den ellevte time [...]. Kristiania presenterte seg i sin siste time på en meget tiltalende måte. Men Oslo fikk ikke lenge beholde sin hvite drakt. Snart var sneen forvandlet til slaps og vann, og det sorte fikk atter overtaket, skrev Aftenposten 2. januar 1925.