TeknoGOLEM

Konseptkunst er krevende saker.  
For konteksten noe ses og forståes i, betyr mye. I dette tilfellet kobler kunstneren eksplisitt disse formalt sterke oppstablingene på hjul til Kunstnernes Hus’ historie. «Die Pleite» betyr på tysk ifølge pressemeldingen, «konkurs, nederlag, nullpunkt». Tittelen passer fordi disse splitter nye fragmentene som er stablet opp på kyndig vis, er kjøpt på norske konkursbo. Og koblingen til Kunstnernes Hus skjer ved å vise til fotografier tatt etter at overlyssslane under okkupasjonen ble brukt som lager av tyskerne. Fotografiene viser administrasjonsestetikken effektive stabling etter formlikhets-prinsippet. Fotografiene viser også gjenværende rot. Det konseptuelle skjemaet som tegnes opp her er velkjent, nemlig feltet mellom ytterpunktene orden og kaos, nytte og avfall.  

Konseptkunsten har en utfordring i dag. Skal den, slik den gjorde for de analytisk interesserte pionerene på slutten av 1960-tallet, bestå i å fremskaffe ny kunnskap om struktur og funksjon gjeldende begrepet «kunst», eller skal den bare bli en ny stil man kan lære på kunstakademiene? Ådlandsviks kraftdemonstrasjon prøver å spille på begge alternativer. Som stil benytter han kjente grep (industrielle bygningselementer, møbler og koblingsstrukturer) fra kunstnere som Olaf Metzer, Harald Klingelhöller, Reinhard Mucha, Gerhard Merz og Ashley Bickerton. I andre verk har han blant annet benyttet grammatikken til Cady Noland, John McCracken og Doris Salcedo. Det er selvfølgelig sånn kunstnere arbeider og må arbeide. De må han en verktøykasse. Men hva kan vi få ut av hva han gjør med dette?  

Gir utstillingen ny kunnskap? 
De kjempestore skulpturene minner om måten man bygger opp et gigantisk St.Hansbål på, eller formen på et prekært flyttelass med esel og kjerre i krigsutsatte områder. Men Ådlandsvik er klinisk perfeksjonist i sin stabling. Skal dette leses som en allegori over at kapitalismen med dens tendens til overproduksjon er utsatt for sammenbrudd, nederlag og at nullpunktet nås når konkursen inntreffer? I så fall er det ikke så interessant, vi har fått med oss dette nå: Landet er goldt, bildene knust, kaos truer og Aftenlandenes undergang har pågått lenge, lenge…. At gigantene er plasssert på hjul kan ses som at dette er ting uten fast grunn – fri flyt av kapital, varer og tjenester - men de kan ikke trilles ut av overlyssalene og de får ikke plass i heisen. 

Et hjemsøkt hus 
Parallelt med utstillingen vises i den andre overlyssalen utstillingen Hjemsøkt hus (Helle Siljeholm & Ingri Fiksdal), om bygningens skjulte historier. Og arkitekthøyskolens prosjekt Re-Store: Kunstnernes Hus – kunsthallens proviniens, oppsummeres nå som en utstilling der det grundige arbeidet presenteres. Hadde Ådlandsvik gjort som arkitektstudentene og undersøkt Husets utstillingshistorie, ville han sett at i samme sal for 33 år siden, viste John M. Armleder et vegglent verk med akkurat samme struktur og idé, en collage av møbelelementer fra IKEA som ikke kunne settes sammen til et funksjonerende møbel (utstillingen Armleder, Artschwager, Bickerton, Vercruysse, 1992). Og i 1989 på utstillingen Møte i Nord, viste Imi Knoebel i den andre overlyssalen det store verket Schattenraum, store lukkede kontainere/skap satt sammen  av MDF-plater. Samme Knoebel som allerede i 1968 hadde laget den lagersystematiske installasjonen RAUM 19, som har en struktur temmelig lik det ene fotoet fra lageret på Kunstnernes Hus rett etter krigen. 

TeknoGOLEM 
Men selv om utstillingen ikke helt innfrir konseptuelt, har den en sterk virkning rent fenomenologisk. Hvis vi møter disse gigantene som Transformers, eller industriproduksjonens endelikt som tre utgaver av GOLEM, som lik kjempefigurene som beskyttet og tilslutt traumatiserte jødiske ghettoer, nå har inntatt og hjemsøker Kunstnernes Hus, blir vi midlertidig satt litt ut. Og det er ikke en dårlig effekt. Bare det gjør utstillingen verd et besøk.