Et fininnstilt, mollstemt kapittel

Bilder malt etter andre bilder
Malte bilder er «motiverte tegn» ved at de ligner på det de betyr. Denne bevisst naivt formulerte setningen ville Stian Grøgaard (1956-2021) forstått og sagt seg bare delvis enig i, men umiddelbart ville han ha meldt seg villig til vært med på en lang, kompleks samtale om hvorvidt denne påstanden kunne stemme. Denne anmeldelsen skal handle om at betydningen vi kan finne i Grøgaards verk, må søkes i en kunsthistorisk sammenstilling. Og søket starter ved at vi først spør om hva bildene hans ligner på. Ikke bare at de ligner på motivet som er malt, men på hvilke andre kunstverk. Og da tenker jeg ikke på hans tidvis briljante parafraser etter Vermeer, Velasquez, Goya og Degas. For Grøgaard malte også etter bilder fra familiealbumet og det påvirker vår tolkning av hva de kan bety. 

Tyske ideer og engelske malerier
Det første som slår meg er at den superintellektuelle Grøgaard med så stor interesse og innsikt i tyskspråklig filosofi, maler som han skulle ha vært engelsk. Når veggteksten hevder at han sluttet å male for over 30 år siden på grunn av at samtiden «hadde lite plass for den figurative tradisjonen», er det simpelthen feil. Han opplevde det nok slik, men det stemmer altså ikke. Figurasjon kom igjen på banen internasjonalt – og helt uavhengig av Nerdrumskolens posisjon her på den tiden – gjennom den sensasjonelle utstillingen A New Spirit in Painting i London i 1981. Den utstillingen fremhevet flere av de malerne som senere ble kjent under navnet The School Of London. De sentrale kunstnerne Michael Andrews (1928-1995), Frank Auerbach (1931-2024), Francis Bacon (1909-1992), Lucian Freud (1922-2011), R.B.Kitalj (1932-2007) og Leon Kossoff (1926-2019), ble vist på Kunstnernes Hus i Oslo forsommeren 1987 under den tittelen. Dette skjedde samtidig med perioden da de kanskje mest interessante maleriene til Grøgaard ble til. Utstillingen på Huset gjorde stort inntrykk på noen av oss.

Formfamilien til Stian Grøgaards maleri
I tillegg til noen av londonskolemalerne, kan den engelske klangbunnen for maleriene vi nå kan se på Kunstnernes Hus, utvides med Gwen John (1876-1939), Walter Sickert (1860-1942), William Coldstream (1908-1987) og Euan Uglow (1932-2000). Hos disse malerne utviklet det seg en særegen, meningsbærende fargeholdning og felles interesse for å male portretter av venner og familie. Særlig typisk var hvordan hodet kunne fylle hele billedflaten og at figurene ble plassert i nøkterne rom i privathjem eller hybler. Av betydning for vår forståelse av Grøgaard er måten hode og ansikt ofte ble malt på av de engelske. Disse formale trekkene, koloritt, motiv og billedrom har hos engelskmennene en psykologisk og eksistensiell side, som vi kan ha in mente når vi opplever og søker mening i Grøgaards maleri.

Koloritten hos Grøgaard er brutt og neddempet. Fargene er blandet slik at det oppstår et subtilt valørspill på lerretet. Bildene har dempet innelys, ganske jevnt og flatt fordelt over flaten, og den herskende paletten varierer mellom gråbrunt, gråoker, grågrønn, brunbeige, gulgrønt, grålilla, svak rosa, sort, dempet petrolblå, off white. Det hviler en stemning av tristhet og vemod over bildene. Blått og rustrødt brukes noen ganger som små kontraster, kanskje for å hindre flaten i å bli for visuelt flat og pregløs. Det var en fare han tydeligvis var svært klar over.  At dette er eksistensielt motiverte bilder ser vi av den måten ansiktene er dekomponert og fortegnet på, noe som kommer rett fra Bacon, Auerbach og Kossoff. Malemåten, med myndige kraftfulle strøk malt med bred pensel finner vi hos Andrews, Auerbach og Uglow. Det innestengte romlige miljøet kjennetegner maleriene til Gwen John, Sickert og Freud. De deformerte, fragmenterte ansiktene viser at menneskene og minnene om dem er merket av livet. Noen ganger tilslører Grøgaard ansiktstrekkene.

Portrettene
Noen av utstillingens maleriske høydepunkter er en gruppe relativt små portretter. Ansiktet dekker nesten hele flaten. Overflaten er knuderede malt og teknikken gir ansiktsuttrykket en bevisst tilsløret uttrykk. Dette gir en speisell virkning, som om ansiktet både trer frem fra malingen og trekker seg tilbake i malingen. Bildene handler både om nærvær og fravær, og dette skifter hele tiden. Den bevisste bruken av fokuspunkter og tilsløring oppleves som en billedliggjøring av tidsforløpet, slik fortiden virker i bevissthet og minne. Disse små perlene viser en maler i toppform.

Minnearbeidets motivasjon
Den eksistensielle motivasjonen ser vi i de tilfellene der han har malt etter fotografier fra familiealbumet. Fotografiene ble tatt flere tiår før han malte dem. Tiden har gått, lille Stian er blitt mann og bestemor Pauline er død. Denne tolkningen – at dette er minnebilder og en hyllest til en beskyttet tilværelse – henter næring i lignenede scener hos de enegelske malerne. Londonfødte Kossoff var sønn av jødiske, russiske innvandrere til England. Freud og Auerbach var tyske jøder født i Berlin i mellomkrigstiden. Man skulle kanskje tro at med en så dramatisk personlig bakgrunn av oppbrudd og savn at maleriene ble politisk aktivistiske. Men det som skjer er at kunstnerne skiller ut det ytre traumatiske og vender oppmerksomheten mot det aller nærmeste. Rommene disse menneskene skildres i er triste, melankolske, golde og tappet for vitalitet. Det er den samme stemningen, båret frem av den nevnte valørbruken og skildringen av de opprevne eller tilslørte ansiktene vi finner igjen hos Stian Grøgaard. Han malte ikke parafraser over de engelske malerne, men han tilegnet seg deres maleriske koder og brukte dem på sitt eget minnemateriale.

Hvilket kapittel i kunsthistorien?
Stian Grøgaard var altså ikke så ensom som figurativ maler som vi kan få inntrykk av i lanseringen av utstillingen. Selv om hans produksjon er beskjeden i antall virkeår og bilder, og selv om han i mange av dem viser en nonsjalanse ved å ikke å gjøre bildene «ferdig», passer han inn sammen med malere som Johannes Vinjum, tidlig Helge Korvald, Svein Bolling, tidlig Kira Wager (bilder malt etter fotografier i familiealbumet), Svein Johansen, Eilif Amundsen, Hilde Svalheim og Halvard Haugerud. Et kresent utvalg malerier av den gruppen kunne blitt et fint rom i vårt nye Nasjonalmuseum.

Det gjøres oppmerksom på at Åsmund Thorkildsen gjennom 20 år var kollega med Stian Grøgaard på Kunstakademiet i Oslo.